Juli 1, 2006

Lykken kommer sjelden rekommandert

La meg åpne med et dikt av Halvor Roll:

Den redde

Den redde farer sammen av et snøfnugg.
Når konen hans nyser,
tror han det er artilleriet.
Når naboen kommer hjem,
tror han det er tredje verdenskrig.
Mennesker er farligere
enn snøras og forlis.
Hva er vel jordskjelv
mot et uventet besøk?
Hva er vel vannstoffbomben
mot et rekommandert brev?

Dette er meg.

Først i kveldingen kom jeg hjem fra jobb fredag, glad og fornøyd etter å først ha tatt en sommerskål i haven på jobben, og deretter drukket en Guinness og sett fotball med en venninne på Highbury. Jeg hadde riktignok en svak hodepine - som jeg gjerne får når jeg drikker øl i litt for små mengder - men jeg var i strålende humør. Helt til Geir Ove, etter at jeg hadde vært hjemme i fem minutters tid, meddelte at jeg hadde fått et rekommandert brev.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg har i hvert fall ingen positive opplevelser eller assosiasjoner knyttet til rekommanderte sendinger. Jeg får ikke akkurat mange av dem, men har da hatt min andel i yngre år. Nifse saker som sprer uhygge og redsel, og gjør det blødende åpenbart at lykken ikke kommer rekommandert.

Med hentelappen i hånden ble jeg stående skjelven midt på stuegulvet mens tankene bruste gjennom hodet. Jeg kjente et sug i maven, og fingertuppene mine var med ett helt numne. I et forsøk på å avlure hentelappen dens (antakelig dystre) hemmelighet, nistirret jeg på den med tørre øyne. Den hadde en faksimile av konvolutten på den ene siden. Det var en hvit konvolutt uten logo av noe slag. Bare en strekkode og noen tall, i tillegg til mitt navn og adresse. I seg selv truende nok til at håret reiste seg på hodet mitt.

For Geir Ove - min ordentlige og fornuftige mann - var min reaksjon helt ubegripelig. Selv hadde han antakelig tatt en rekommandert sending med knusende ro. Et skuldertrekk. Kanskje ikke engang hentet den dagen etter, men ventet til han likevel skulle innom Tveita for å handle. Ingen grunn til panikk, liksom.

På den annen side kjenner han meg så godt at han på dette tidspunktet bebreidet seg selv for ikke å ha ventet med å fortelle meg om brevet til dagen etter. Han burde ha skjønt hvor engstelig og utrygg det ville gjøre meg, mente han. - Men, sa han hjelpsomt: - Postkontoret stenger ikke før klokken 20, så du rekker å hente det i dag. Han nikket mot ølglasset på bordet og fotballkampen på fjernsynsskjermen, og beklaget at han ikke kunne kjøre meg.

Hadde jeg egentlig noe valg? For sikkerhets skyld sjekket jeg postens nettsider, og fikk bekreftet at de faktisk holder åpent til klokken 20 også om sommeren. Dermed hev jeg meg på sykkelen med harehjerte og skjelvende knær. Den skrekkinnjagende hentelappen brant i baklommen.

Hva kunne det være? Overbevist om at det i hvert fall ikke ville være en gledelig overraskelse, forsøkte jeg å stålsette meg. Jeg gransket hver krok av hjernen, men kunne ikke begripe at jeg skulle ha noe uoppgjort med noen. Men det var likevel naturlig å forberede seg på en inkasso av noe slag. Men i hvilken størrelsesorden? Og fra hvem? For jeg har faktisk fått orden i sysakene med årene. (Så veldig ute å kjøre har jeg heller aldri vært, men når man såvidt tjener til livets opphold gjennom et vikarbyrå, kan en ubetalt NRK-lisens som er oversendt Statens Innkrevningssentral tårne seg opp og faktisk skyggelegge et halvt år av ens tilværelse. For å nevne et eksempel.)

Jeg skrenset inn på parkeringsplassen, og låste sykkelen i en fei. Det var heldigvis ingen kø; mitt nummer blinket i displayet i samme øyeblikk som jeg hadde revet av kølappen. Jeg skalv lett på hendene. - Signer her, og så legitimasjon takk, sa den uengasjerte postansatte. Alt han foretok seg gikk i sakte film. Uendelig langsomt beveget han seg mot hyllene der mitt brev - min ruin? - ble oppbevart. Nei. Feil hylle. Han gikk inn i et bakenforliggende rom, og forsvant ut av mitt synsfelt. Jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn.

Minnet om den gangen jeg hadde fått en pakkelapp for tidlig, flimret i hodet. En gang jeg gledet meg veldig til en pakke som skulle komme, fant jeg med stor begeistring hentelappen i postkassen uventet tidlig. Hurra! Jeg ilte straks til postkontoret, men der fikk jeg vite at pakken ikke var kommet ennå. - Men hvorfor sendte dere meg hentelappen i dag da?, jamret jeg. - Vi trodde ikke du ville komme så raskt, svarte mannen med fiskeøyne bak skranken. Da gråt jeg faktisk av skuffelse. - Kanskje har ikke brevet ankommet Tveita ennå, tenkte jeg engstelig.

Endelig! Der kom den postansatte sneglende over linoleumen med en konvolutt i hånden. - Tuuusen takk, overkompenserte jeg (som jeg gjerne gjør når jeg egentlig har lyst til fike til noen, men innser at det ville være urimelig). Jeg trev til meg brevet, gjemte meg bak et stativ med CDer, og rev opp konvolutten. Samtidig registrerte jeg den pussige avsenderen (hvorfor i all verden viste ikke faksimilen avsenderen på baksiden av konvolutten, men forsiden av brevet? Det er jo avsenderen som er interessant når man mottar en rekommandert forsendelse, ikke ens eget navn og adresse.).

I. U., sto det, etterfulgt av en postboksadresse på Youngstorget. Men nå hadde jeg fått brevet, som var nokså tykt, ut av konvolutten. Overskriften fikk lettelsen til å bre seg i kroppen:

INNSYN I OVERVÅKNINGSPOLITIETS ARKIVER OG REGISTRE, sto det.

Ble jeg lettet! Å herregud. Det var omsider en tilbakemelding etter at jeg rett før fristen gikk ut ved utgangen av 2002 ba om å få se min eventuelle mappe. I. U. = Innsynsutvalget. Puh! Jeg har ikke orket å lese gjennom de fire tettskrevne sidene med oppstyltede, byråkratiske formuleringer. Noen egen mappe har jeg altså ikke. Da gjenstår det bare å se om jeg står nevnt i min fars. Den er nok ganske omfattende.

Oppdatering: Onkelsullikens mappe kan forøvrig beskues her.

Postet av: Kristiane at Juli 1, 2006 9:17 FM
Kommentar

Jeg elsker rekommenderte sendinger. Det betyr vanligvis at noe tøfft jeg har bestilt har ankommet. :)

Postet av: Elf at Juli 3, 2006 11:16 FM

Elf: Ja da har du vel gått gjennom livet med orden i sakene, rent mel i posen, og melk og frisk frukt til frokost, da. Bra for deg. ;)

Postet av: Kristiane at Juli 3, 2006 11:45 FM

Den eneste gangen jeg har fått noe rekommandert var da jeg fikk igjen førerkortet jeg mistet for 3 måneder - 3 uker tidligere. (Det var et bra brev jeg skrev til dem!)

Så for meg er rekomandanse en god ting. :)

Postet av: Anders at Juli 3, 2006 1:08 EM

Kristiane: Umm...*host*...vel... litt av et regnvær her i kveld, du.

Postet av: Elf at Juli 3, 2006 8:24 EM

Rekommanderte sendinger kan være så mangt. Det er ting som tyder på at Innsynsutvalget korresponderer rekommandert. Dyrt, men det er jo vi som betaler. Kanskje jeg kan reklamere for min mappe - som ligger på http://home.no.net/overvak/morten-falck-mappe.pdf. Særlig notat nr. 12 avslører graverende undergraving! Mappa ble også omtalt i Aftenposten - og her på Kristiane.org den 22. august 2003. Det hører med til historien at noen erstatning fikk jeg ikke - Innsynsutvcalget mente jeg ikke hadde lidd noen overlast!

Postet av: Onkelsulliken (skummel) at Juli 8, 2006 12:03 FM

Onkelsulliken:
Fikk gåsehud og slik lesefølelse som oppstår når en krimroman nærmer seg slutten.
Lurer på hvilke påfunn man kunne ty til da arbgiveren presset på. -Andre enn å miste matpakka i trykkevalsen? =)

Postet av: Jon at August 15, 2006 5:07 EM

I discovered many new things from your article. Thank you for this!

Postet av: http://essaystar.org/ at Februar 4, 2013 1:06 EM
Post kommentar









Husk meg?





Gjenta sikkerhetskode (bruk eventuelt nøkkelordet):