Frøken Smilla kan være fryktelig irriterende noen ganger. Hvis hun er ute, og oppdager at jeg forlater huset, følger hun etter meg. Hun løper vekselsvis foran og bak meg, stryker seg mot leggene mine, og legger seg langstrakt på asfalten for at jeg skal klappe henne.
Søtt, selvfølgelig, men når jeg skal løpe i skogen har jeg mange ganger måttet fakke henne og stenge henne inne. Jeg vil jo ikke at hun skal bli med til skogs og bli tatt av reven.
En gang fulgte hun etter Geir Ove inn på bussen. Dette har siden vært min store skrekk, og jeg kikker meg stadig over skulderen på vei til bussholdeplassen. Men i går morges skjedde det likevel. Da jeg kom til busslommen, hørte jeg velkjente, spede mjau like bak meg. Der sto Smilla, med bedende blikk og halen høyt hevet.
Jeg så at jeg hadde et par minutter på meg, og fanget henne i et fast grep. Det var lettere sagt enn gjort; jeg bar på en paraply, en gulrot og et åpnet yoghurtbeger. Jeg holdt henne trykket til brystet med venstre arm, og løp oppover bakken mens jeg småskjente på henne. Hjemme igjen fikk jeg låst opp, og hev henne inn i gangen: - Sånn! Nå kan du være inne og fange edderkopper i dag.
Så løp jeg tilbake til holdeplassen, og rakk bussen med et nødskrik. Svært fornøyd smilte jeg til høyre og venstre. Jeg hadde for en gangs skyld på meg kjole, og følte meg ganske fin.
Da jeg kom på jobb og så meg i speilet, oppdaget jeg at jeg hadde fullt av kattehår på brystet (kjolen er litt utringet). Jeg hadde smurt meg inn med bodylotion rett før jeg kledde på meg, og Smillas lange, sorte hår hadde klistret seg til huden. Det så helt perverst ut. Jeg syntes nok at mine medpassasjerer på t-banen hadde kikket litt på meg.
Postet av: Kristiane at Juni 21, 2006 9:47 EMHjemme hos oss var det omvendt. Katten vår stod forventningsfull ved postkassene og speidet etter den første i familien som kom hjem fra skole eller jobb. Når hun fikk øye på oss langt oppe i bakken, løp hun oss i møte med høye hopp og halen til værs, og de par hundre meterne hjem gjorde hun sitt beste for å få oss til å snuble. Grunnen til sjarmoffensiven var selvfølgelig den deilige biten med leverpostei som vanket til middag, men vi smeltet naturligvis og likte helst å tro at det var fordi hun var så glad i oss.
Postet av: Handbag at Juni 22, 2006 9:23 FMHaha! Hårete!
Postet av: alliene at Juni 22, 2006 9:28 EMHelt bedårende :) (Kanskje ikke bodylotion med kattehår, men det øvrige, hehe)
Det er ingenting som er som mine to små som kommer byksende med halen til værs, og som slenger seg rundt i gårdsplassen. Lille, selskapssyke Frøken Smilla er jo bare nydelig :)
