Kristiane.org

Jeg forbløffer meg selv

I løpet av den siste timen har jeg skrevet en mail på fransk [1], og klart å plassere stiftene i en stiftemaskin feil vei, altså oppned, hvorpå jeg klemte til, slik at alt kilte seg fast og ble vanskelig.

Begge deler uvanlig til meg å være; jeg kan ikke et ord fransk [2], og har alltid brisket meg med mine praktiske evner i forhold til kontorrekvisita. Ferdigheter jeg har tilegnet gjennom en rekke vikarbyrå-slavejobber i ungdommen, underordnet administrerende direktører som ikke engang var i stand til å betjene kopimaskinen eller skifte bly i en penn.

[1] Den ble riktignok forfattet på samme måte som jeg skrev alle tyskstilene mine på videregående. Jeg tok utgangspunkt i en mail jeg hadde mottatt, og gjenbrukte frasene. På tysktentamen pleide jeg å spinne en historie rundt et oppslagsord i Duden - Was Bedeutet Das?, og bruke mest mulig av den tyske forklaringen, slik at i hvert fall noe ble riktig.

[2] Bortsett fra at jeg vet hva kalvebrissel heter på fransk, da. Det lærte jeg på brutalt vis.

Første kapittel

Det er som vanlig med en viss engstelse jeg strekker hals og kikker inn i det innerste rommet på Cacadou. Vi kaller det ormebolet fordi det ofte syder og koker av tidligere forbindelser, nye og unaturlige konstellasjoner eller innpåslitne personer vi av forskjellige årsaker helst vil unngå. Å kartlegge hvem som befinner seg i ormebolet er av største viktighet for å få en kveld preget av ro og harmoni på Cacadou. Etterpå kan man senke skuldrene, trygg for at man ikke vil bli overrumplet av gamle spøkelser senere på kvelden.

Og ganske riktig, i kveld skimter jeg trommeslageren i et halvkjent, nå oppløst osloband, i passiar med en jeg jobbet sammen med på Norsk Gallup. Trommeslageren er broren til en kamerat av en kamerat, og jeg traff ham på en fest for et års tid siden. Vi dro sammen hjem til meg, der han overnattet i all uskyldighet (vel, nesten). Jeg syntes han var nokså gammel, men han var hyggelig og undertiden kunne jeg kjenne igjen ansiktet hans slik det så ut på omslaget til platen jeg digget da jeg gikk på videregående. Han hadde lengere hår da, og glattere hud, eller kanskje det bare var det litt uskarpe bildet på platecoveret som var flatterende.

Morgenen etter spiste vi Honnikorn, noe det gamle rockeskinnet påsto han ikke hadde smakt på minst femten år. Jeg tror han syntes det var eksotisk og hverdagslig på en gang. Da han gikk, ville han ha telefonnummeret mitt, og i tiden etterpå møttes vi noen ganger på obskure kafeer rundt omkring på Grünerløkka, til de mest aparte tidspunkt, så ikke kjæresten hans skulle få mistanke om noe. Det hele ble avviklet i gemyttelige former, så jeg er ikke det minste oppskaket når jeg nikker og smiler til de to i ormebolet.

Vi setter oss ved et bord i nærheten, og jeg tenker at jeg kanskje kan slå av en prat med trommeslageren litt senere. Hans åpenbare fascinasjon for meg later ikke til å ha bleknet. Den skyldes nok helst at jeg er ti år yngre enn ham, og kan alle tekstene på den ene platen de ga ut, men den er likevel smigrende.

Ikke lenge etter at vi har fått øl på bordet, skjer det jeg mer eller mindre ubevisst har håpet på. Eirik og kameratene hans kommer inn. Hundre sommerfugler spiler ut vingene sine i maven min samtidig. Men jeg spiller uanfektet, og later som jeg ikke har sett dem ennå. De stiller seg straks ved bardisken for å kjøpe øl, og jeg konstaterer med glede at det eneste ledige bordet i lokalet er det ved siden av oss. Å, kom igjen, da tigger jeg inni meg, livredd for at det skal komme noen andre og ta det. Der har den lille blonde med grunge-skjegget fått en halvliter i hånden, og - takk og pris! - han peiler seg inn på nabobordet vårt. Vi nikker til hverandre. Jeg har egentlig aldri pratet ordentlig med ham, til tross for at vi har møttes sikkert tyve ganger ute på byen, og flere ganger hjemme i leiligheten han deler med Eirik og en tredje kamerat. Den tredje ser jeg forøvrig ikke i følget i kveld. Kanskje er han fremdeles sammen med jenta fra Kringsjå, et forhold Eirik murret over sist vi var sammen.

Det var rett før jul, og nå er det påske; det er uvanlig lenge siden jeg har truffet dem. Men sånn har det alltid vært: Selv om Oslo er en liten by, og utestedene sånne som oss frekventerer nepper utgjør flere enn ti-tolv stykker, er det fullt mulig å unngå hverandre i måneder i strekk. Men går man inn for det, vil det nesten alltid være mulig å "tilfeldigvis" treffes; det er på grunn av dette jeg synes Oslo er akkurat passe stor.

Eirik er den siste som kommer og setter seg, sammen med en fyr jeg ikke har sett før. Han hilser på meg, hverken blidt eller overstrømmende registrerer jeg, men av erfaring vet jeg at det ikke trenger å bety noe. Eirik er ofte litt mutt, noe jeg innimellom kan erte ham for, men bare når jeg ligger på armen hans i den oppstemte tilstanden man gjerne befinner seg i dagen derpå, når man våkner der man aller helst vil våkne. Da er jeg som regel pratsom, velformulert og gøyal, om jeg skal si det selv, og det må jeg nesten, for de siste gangene jeg har våknet i Eiriks seng har han vært fåmælt og gretten, og hverken frokost eller tur i parken har blitt foreslått.

Det er derfor jeg ikke har oppsøkt steder han og gjengen hans frekventerer på lenge, men når jeg nå har dratt med meg Kamilla på Cacadou, er det ikke uten baktanker. Jeg tenker alltid på Eirik om våren, sikkert fordi det var vår da vi møttes første gang, da jeg bare var 17 år gammel. Men også fordi vi har hengt mye sammen i påsken flere år på rad. Perfekte bypåskeferier, med solskinn om dagen, og konserter og øl om kvelden.

De to bordene er på lykkelig vis slått sammen til ett nå, og den fremmede setter seg på stolen aller nærmest meg. Det er likevel noe kjent med ham, og det slår meg at det kan være Eiriks yngre bror, som studerer i England. Bingo! Han presenterer seg straks, Thomas heter han, og blir ved å stirre intenst på meg. - Kan jeg kysse deg? spør han så, faktisk uten at det virker frekt. Han er hundevalpaktig begeistret, og det tar brodden av den fremfusende oppførselen hans. Nå merker jeg at jeg har flere øl innabords, for når jeg takker nei og begrunner jeg det med at det ville være litt rart ettersom jeg vanligvis kysser broren hans hver gang anledningen byr seg.

Dette demper på ingen måte hans entusiasme, tvertimot synes han det er storartede nyheter, og han er så søt og sjarmerende og ivrig at jeg må le. Eirik hører ingenting av samtalen vår virker det som, og øynene hans, som pleier å være fulle av sølv, latter og varme, sveiper kun avmålt over meg av og til.

Jeg har likevel ikke gitt opp håpet, og prater i vei med Thomas. Den åpenbare forskjellen mellom de to brødrene, både utseendemessig og i humør, får meg nesten til å le, enda så trist jeg er. Med ett reiser Eirik seg og proklamerer at han går for å kjøpe seg en kebab på Marino Grill, vegg i vegg med Cacadou. Dette lover absolutt ikke godt: For mitt vedkommende er i hvert fall kebab alltid begynnelsen på avslutningen av kvelden. Jeg later som ingenting, men kaster lange blikk ut av vinduet, der jeg kan se ham stå, tverr og utilnærmlig mens han gafler i seg kebab så maiskornene fyker. Og ganske riktig: Ikke lenge etter kommer han inn og henter jakken sin og bedyrer at han skal hjem. - Du kan jo bare komme etter, slenger han til Thomas, som tydeligvis losjerer hjemme hos Eirik når han nå er hjemme på påskeferie.

Jeg er skuffet og trist, men det er likevel en trøst at jeg blir kjent med Eiriks bror denne kvelden. På grunn av det føles Eirik på et vis likevel nær, til tross for at jeg aldri tidligere har opplevd ham så fjern. Er dette slutten? Og kan noe slutte, som i virkeligheten aldri har begynt? Vi blir sittende helt til de blinker med lysene, og plutselig står vi ute i Torggata. Jeg antar at Thomas skal vestover, selv belager jeg meg på å gå hjem til Vålerenga. Men det viser seg at Eirik har flyttet, og nå bor i Schweigaardsgate sammen med Kurt Cobain. Den tredje kompisen har flyttet inn i en dublett på Kringsjå. Disse opplysningene får hjertet mitt til å slå hardt: Schweigaardsgate, det er ikke langt unna der jeg bor!

Vi skal altså samme vei, og rusler over Grønland. Jeg lar behendig være å ta den raskeste veien til Vålerenga, som er opp Åkebergveien, og slår i stedet følge med Thomas videre bortover Grønlandsleiret. Han er tydeligvis ikke så kjent i Oslo, så han lar seg ikke merke med noe. Planen min er selvsagt å ta veien om Schweigaardsgate, og få ham til å peke ut gården Eirik bor i. Da vi går forbi Grønland kirke, der kopperspiret ligger matt i grålysningen, slår det meg at det i grunnen er en ganske stor kirke. For stor for menigheten på Grønland, i hvert fall, den kan umulig telle særlig mange. - Grønland kirke burde gjøres om til moské, sier jeg, for dette er før den store moskeen i Åkebergveien er bygget. Thomas snur seg forbløffet mot meg, og utbryter: - Vet du, akkurat det sa Eirik i går! - Jasågitt, smiler jeg, men inni meg gråter jeg.

Eiriks nye leilighet ligger rett inn i en av sidegatene rett ovenfor Harald Hårdrådes plass. I luftlinje er det sikkert ikke mer enn femhundre meter hjem til meg, tenker jeg med et sukk. Tilforlatelig og spøkefullt, klarer jeg til og med å forhøre meg om hvilken etasje leiligheten ligger i, og jeg kikker lengselsfullt opp mot vinduene i tredje. Jeg vet med meg selv at jeg kommer til å gå svermeriske, ensomme aftenturer i området. Vi blir stående og tråkke i krysset, ingen av oss det spor trette, og før jeg vet ordet av det har jeg invitert ham på nachspiel.

Hjemme hos meg setter jeg på Talking Heads Once In A Lifetime, og håper Thomas forstår at dette er det motsatte av å sette på for eksempel Dummy med Portishead. Jeg jekker øl, og passer på å være lystig og kompisaktig. Jeg vil jo gjerne at han skal snakke fordelaktig om meg til Eirik. Vi drikker øl og skravler, og skråler med til musikken: Psycho Killer - qu'est-ce que c'est (fa fa fa fa FA FA FA FA FA FA!).

Solen har for lengst stått opp når jeg føler at det er på tide å finne sengen. Thomas vil fremdeles ikke hjem, faktisk så begynner han å vise en litt sutrete og usjarmerende side av seg selv. Jeg orker ikke krangle, og sier han kan ligge over. Det må nødvendigvis bli i min seng, siden den er det eneste polstrede møbelet i hybelleiligheten, men jeg gjør meg streng og fraber meg tull og amorøse fremstøt. Dette lover han. Vi fniser fælt, jeg finner ham faktisk svært lillebroraktig, delvis fordi han er tre år yngre enn meg, delvis fordi det ikke finnes et fnugg av spenning mellom oss. Jeg lar gir ham et pledd, og smyger meg ned under dynen, for sikkerhets skyld med alle klærne på. Etter en liten stund begynner han å mase om puppene mine. Han vi så gjerne kjenne på dem, sier han, og plutselig finner jeg ham ikke morsom lenger. Ikke ekkel heller, egentlig, heller patetisk, jeg blir mest av alt irritert. Det er åpenbart at det på ingen måte er seksuell frustrasjon som driver ham, mer nysgjerrighet, og han er åpenbart vant til å få det som han vil. Jeg avviser forespørselen tvert, og sier at om han ikke slutter å mase bærer det rett ut. Da blir det omsider stille, og jeg sovner idet byen er i ferd med å våkne til liv utenfor.

Noen timer senere våkner jeg, forbausende klarøyet og lett i hodet, nattens utskeielser og lite søvn tatt i betraktning. Jeg rekker å tenke at det er en god dag, før jeg oppdager at jeg ikke er alene i 120 centimeter-sengen fra IKEA. Ånei! Eiriks lillebror ligger ved siden av meg! Å herregud, å herregud, hva var nå dét for et påfunn? Noe så vanvittig idiotisk, og hva må ikke Eirik tenke om meg nå? Da jeg svinger bena ut av sengen, for å skape mest mulig avstand mellom meg og min overnattingsgjest, oppdager jeg det: Hektene i BHen min er løsnet. Jeg blir aldeles rasende, og rister Thomas våken. - Hva i helvete, hveser jeg, og forsøker å sparke ham ut av sengen.

Den lille dritten har attpåtil nerve til å nekte alt. Med de blå øynene omkranset av tykke, mørke vipper, bedyrer han at han sin uskyld, og hevder at BHen må ha løsnet av seg selv. Det er både ynkelig og uhyrlig, og enhver jente vil vite at det rett og slett ikke er mulig. Jeg gir ham en kort innføring i BHens mekanismer, innser det idiotiske i samtalen, gir opp og ber ham gå. Han later ikke til å være skamfull engang. Utseendemessig er han svært kjekk, objektivt sett kjekkere enn Eirik. Han er nok vant til å få det som han vil med studinene i Manchester, tenker jeg beskt. Raseriet mitt flammer ut idet døren smekker bak ham. Tilbake er det bare store, seige tårer som treffer bakken fire etasjer under meg da jeg lener meg ut av vinduet og strekker hals i retning Galgeberg og Schweigaardsgate og Eirik.

Gårsdagens nyheter

Det føles merkelig når avisene man leste på jobben tirsdag, lyser mot en fra stativene fire dager senere, med dagens dato på. Litt som når man har lest avisforsidene på 7Eleven på vei hjem fra nachspiel, og deretter får et realt déjà vu når man - etter å ha sover i mange timer - får slept seg til butikken langt utpå på ettermiddagen.

Mummifisering av hverdagen

Utenfor huset til en av naboene står det en diger, sammenslått tøyparasoll, halvveis skjult bak et tre. Jeg vet ikke hva som er i veien med meg, for hver gang jeg ser den, tenker jeg: - Men kjære vene, der henger filifjonkas røde kjole!

Bilde fra Tove Janssons "Hur gick det sen?" (Dere vet den mummiboken som har hull i hver side, så man kan kikke gjennom til neste.)

Bokstavkjeks

Finnes de ikke lenger, eller?!

Med en kvinnefront i ryggen

Jeg feirer dagen med Amtmandens døtre i iPoden!

Fra det glade 70-tallet husker jeg forøvrig at mine søte tanter, som var unge og politisk bevisste, alltid svarte lommetørklær når jeg spurte hva de ønsket seg til jul eller fødselsdag. Men vel og merke herrelommetørklær, understreket de hver gang. Så kom det en tirade om idiotiske små, broderte damelommetørklær, og hvorfor var egentlig lommetørklær for kvinner mindre enn lommetørklæne menn hadde til disposisjon? Nei, det de ønsket seg var store, rutete herrelommetørklær!

(Det er ikke sikkert harangen om lommetørklær kom fullt så ofte som jeg gir inntrykk av her, men det skjedde i hvert fall mer enn én gang, det husker jeg helt sikkert.)

Min musikk

Siden jeg aldri blir bedt om å svare i Aftenpostens lørdagsspalte Min musikk, gjør jeg det her i stedet:

Min favorittartist:
Bob Dylan, Lars Winnerbäck, DumDum Boys. Er også svak for britpop.

Min musikk denne uken:
Den siste til Håkan Hellström og Placebo-samleren som kom før jul. Samt Lars Winnerbäck. Alltid Lars Winnerbäck.

Min største musikkopplevelse:
Åh, vanskelig! Neil Young med Crazy Horse på Roskilde i 1996 var fantastisk. Jeg glemmer heller aldri første gang jeg virkelig lyttet til David Bowie: Jeg hadde sommerjobb som vaskehjelp, og moppet rundt med min gule Sony-sportswalkman festet i beltet. Jeg hadde lånt en opptakskassett av en kamerat, som viste seg å være en selvkomponert Bowie-samling. Da Space Oddity kom, satte jeg meg rett ned i en trapp, åndeløs og med bankende hjerte. I tenårene hadde jeg også noen store øyeblikk da jeg på egenhånd oppdaget Bob Dylan som noe annet enn pappas evinnelige, munnspillgnissende bilmusikk.

Min musikk når jeg er deppa:
Nick Cave.

... og når jeg trenger en opptur:
Håkan Hellström. Beatles' Here Comes The Sun. Dexy's Midnight Runners' Come On Eileen og Jokkes Her kommer vinteren.

... når jeg er amorøs:
Portisheads Dummy var en slager på tosomme nachspiel før i tiden. Nå om dagen går det gjerne i The Mamas & the Papas Dream A Little Dream Of Me, som vi også valset til da vi giftet oss. Og så Wannadies' You And Me Song, som er vår sang.

... når jeg gjør rent:
Violent Femmes og Pixies. Samt The Cures Friday I'm In Love.

... når jeg vil ha bakgrunnsmusikk:
Hm, det var ikke lett. Oppå stereoanlegget fant jeg blant annet Becks Mutations og Poor Rich Ones' Joe Maynard's Favourites, som gikk i bakgrunnen sist vi hadde middagsgjester.

... når jeg kjører bil:
I bilen spiller vi ofte Johnny Cash og Gatas Parlament.

Den ultimate partylåten:
A New England - Billy Bragg. That's Entertainment - The Jam. Tainted Love - Soft Cell. Freak Scene - Dinosaur Jr. Blister In The Sun og Kiss Off - Violent Femmes. Hele You Broke My Heart In 17 Places med Tracy Ullman. Og, må jeg innrømme, mange 1980-tallshits.

Musikk jeg aldri hører på:
R&B. Og mye annet.

CDen altfor få vet om:
Chumbawambas Anarchy.

Hvordan organiserer jeg platesamlingen:
Alfabetisk. Jeg lever da ikke som et vilt dyr i skogen heller.

Pretty Woman

Pretty Woman går på TV3 senere i kveld ser jeg. Ikke noe bemerkelsesverdig i det; filmen vises til stadighet har jeg inntrykk av. Det jeg derimot finner besynderlig, er omtalen filmen får i bildeteksten på TV-sidene til Aftenposten: "Pretty Woman" er en askepott-historie alle nordmenn kan kjenne seg igjen i.

!!?

For det første: Hvorfor vil akkurat nordmenn kunne kjenne seg spesielt godt igjen i disse omgivelsene, mer enn for eksempel nederlendere? Og for det andre: Er det i det hele tatt noen som vil identifisere seg med settingen i denne filmen? Personlig ville jeg finne miljøet i Jurassic Park mer hjemlig.

(Jeg husker forresten godt første gang jeg så Pretty Woman: På SU-seminar et års tid etter at filmen kom. Og det var ikke som kveldskos, med popcorn og Villa Farris. Nei, der satt 15-20 iltre, unge sosialister, midt på formiddagen bak nedrullede gardiner, for å med egne (særdeles kritiske) øyne se Hollywoods glorifisering av "den lykkelige hora". Det var ingen særlig futt i den etterfølgende debatten, husker jeg; vi var rørende enige.)

Søndag er en grønn haveport

Da jeg var liten, og tankene mine langsommere, hadde bokstavene og ukedagene sine egne farver i hodet mitt. Ja, de forskjellige ukedagene hadde sogar sin egen fasong. Minnene om dette har bleknet med årene, men jeg er i stand til å mane dem frem igjen. Når jeg anstrenger meg litt står det faktisk igjen klart og tydelig for meg, så det har nok bare slumret lenge og vel i underbevisstheten.

A er blå, B er beige og C er gyllengul - sistnevnte har samme farve som dagen onsdag. Mandag og tirsdag er triste og gråbrune (til tross for at dette ble initiert lenge før yrkeslivet festet sitt stålgrep om meg). Fredag er rødrosa, og har samme farve som bokstaven P. Av denne grunn har også navnet til min kusine og aller første venninne - Pia - den samme farven. (Hele navnet får nemlig farve av første bokstav. Kristiane er gult som K, C og onsdag, mens Ulrik er lysegrønt som bokstaven U og søndag.)

Jeg kan bare huske én annen ting som hadde farve og form i min bevissthet på samme måte: Det var pussig nok Gud. En figur jeg opplevde som svært abstrakt og uklar; det eneste jeg visste om Gud var i grunnen at vi ikke trodde på ham hjemme hos oss. Men i hodet mitt var han et yoghurtbeger, slik yoghurtbegerene så ut i min barndom; med striper i gult, orange og rødt hele veien rundt. Bortsett fra at Gud var firkantet, altså rektangulær heller enn sylinderformet som yoghurtbegerene. Stor var derfor min forbauselse da halvliters-yoghurtbegrene kom på markedet; de var firkantet, og så nøyaktig ut som Gud slik han fremsto for mitt indre øye.

Koncentrat pomidorowy

På kjøkkenhyllen står en yndig liten hermetikkboks med tomatpuré, ikke mye større enn et telys. (Nåja, som et litt stort telys, hvis dere har sett dem, de er gjerne å finne på serveringssteder.) Boksen er rød og hvit med bilde av tre svumlemde, kjøttfulle tomater, slike man nesten bare finner i Sør-Europa (omtrent som disse fra Toscana!).

Jeg kjøpte den i en liten dagligvarebutikk i Krakow for snart fire år siden, for 1,60 zloty, ifølge prislappen under. Ikke fordi jeg hadde tenkt å bruke den til noe, men fordi den var så bedårende. Siden har den prydet hyllen i fire forskjellige kjøkken.

Da vi spiste søndagsfrokost i helgen påpekte Geir Ove at boksen har begynt å bule en anelse. Jeg for alarmert opp. Ja, så sannelig! Det er ikke så rart, for best før-datoen er 01.10.2002, oppdaget jeg. Nå er jeg svært i villrede; jeg vil nødig skille meg av med boksen, men er enda mindre lysten på at den skal eksplodere utover de hvite kjøkkenveggene og alt.