Mars 27, 2005

Første kapittel

Det er som vanlig med en viss engstelse jeg strekker hals og kikker inn i det innerste rommet på Cacadou. Vi kaller det ormebolet fordi det ofte syder og koker av tidligere forbindelser, nye og unaturlige konstellasjoner eller innpåslitne personer vi av forskjellige årsaker helst vil unngå. Å kartlegge hvem som befinner seg i ormebolet er av største viktighet for å få en kveld preget av ro og harmoni på Cacadou. Etterpå kan man senke skuldrene, trygg for at man ikke vil bli overrumplet av gamle spøkelser senere på kvelden.

Og ganske riktig, i kveld skimter jeg trommeslageren i et halvkjent, nå oppløst osloband, i passiar med en jeg jobbet sammen med på Norsk Gallup. Trommeslageren er broren til en kamerat av en kamerat, og jeg traff ham på en fest for et års tid siden. Vi dro sammen hjem til meg, der han overnattet i all uskyldighet (vel, nesten). Jeg syntes han var nokså gammel, men han var hyggelig og undertiden kunne jeg kjenne igjen ansiktet hans slik det så ut på omslaget til platen jeg digget da jeg gikk på videregående. Han hadde lengere hår da, og glattere hud, eller kanskje det bare var det litt uskarpe bildet på platecoveret som var flatterende.

Morgenen etter spiste vi Honnikorn, noe det gamle rockeskinnet påsto han ikke hadde smakt på minst femten år. Jeg tror han syntes det var eksotisk og hverdagslig på en gang. Da han gikk, ville han ha telefonnummeret mitt, og i tiden etterpå møttes vi noen ganger på obskure kafeer rundt omkring på Grünerløkka, til de mest aparte tidspunkt, så ikke kjæresten hans skulle få mistanke om noe. Det hele ble avviklet i gemyttelige former, så jeg er ikke det minste oppskaket når jeg nikker og smiler til de to i ormebolet.

Vi setter oss ved et bord i nærheten, og jeg tenker at jeg kanskje kan slå av en prat med trommeslageren litt senere. Hans åpenbare fascinasjon for meg later ikke til å ha bleknet. Den skyldes nok helst at jeg er ti år yngre enn ham, og kan alle tekstene på den ene platen de ga ut, men den er likevel smigrende.

Ikke lenge etter at vi har fått øl på bordet, skjer det jeg mer eller mindre ubevisst har håpet på. Eirik og kameratene hans kommer inn. Hundre sommerfugler spiler ut vingene sine i maven min samtidig. Men jeg spiller uanfektet, og later som jeg ikke har sett dem ennå. De stiller seg straks ved bardisken for å kjøpe øl, og jeg konstaterer med glede at det eneste ledige bordet i lokalet er det ved siden av oss. Å, kom igjen, da tigger jeg inni meg, livredd for at det skal komme noen andre og ta det. Der har den lille blonde med grunge-skjegget fått en halvliter i hånden, og - takk og pris! - han peiler seg inn på nabobordet vårt. Vi nikker til hverandre. Jeg har egentlig aldri pratet ordentlig med ham, til tross for at vi har møttes sikkert tyve ganger ute på byen, og flere ganger hjemme i leiligheten han deler med Eirik og en tredje kamerat. Den tredje ser jeg forøvrig ikke i følget i kveld. Kanskje er han fremdeles sammen med jenta fra Kringsjå, et forhold Eirik murret over sist vi var sammen.

Det var rett før jul, og nå er det påske; det er uvanlig lenge siden jeg har truffet dem. Men sånn har det alltid vært: Selv om Oslo er en liten by, og utestedene sånne som oss frekventerer nepper utgjør flere enn ti-tolv stykker, er det fullt mulig å unngå hverandre i måneder i strekk. Men går man inn for det, vil det nesten alltid være mulig å "tilfeldigvis" treffes; det er på grunn av dette jeg synes Oslo er akkurat passe stor.

Eirik er den siste som kommer og setter seg, sammen med en fyr jeg ikke har sett før. Han hilser på meg, hverken blidt eller overstrømmende registrerer jeg, men av erfaring vet jeg at det ikke trenger å bety noe. Eirik er ofte litt mutt, noe jeg innimellom kan erte ham for, men bare når jeg ligger på armen hans i den oppstemte tilstanden man gjerne befinner seg i dagen derpå, når man våkner der man aller helst vil våkne. Da er jeg som regel pratsom, velformulert og gøyal, om jeg skal si det selv, og det må jeg nesten, for de siste gangene jeg har våknet i Eiriks seng har han vært fåmælt og gretten, og hverken frokost eller tur i parken har blitt foreslått.

Det er derfor jeg ikke har oppsøkt steder han og gjengen hans frekventerer på lenge, men når jeg nå har dratt med meg Kamilla på Cacadou, er det ikke uten baktanker. Jeg tenker alltid på Eirik om våren, sikkert fordi det var vår da vi møttes første gang, da jeg bare var 17 år gammel. Men også fordi vi har hengt mye sammen i påsken flere år på rad. Perfekte bypåskeferier, med solskinn om dagen, og konserter og øl om kvelden.

De to bordene er på lykkelig vis slått sammen til ett nå, og den fremmede setter seg på stolen aller nærmest meg. Det er likevel noe kjent med ham, og det slår meg at det kan være Eiriks yngre bror, som studerer i England. Bingo! Han presenterer seg straks, Thomas heter han, og blir ved å stirre intenst på meg. - Kan jeg kysse deg? spør han så, faktisk uten at det virker frekt. Han er hundevalpaktig begeistret, og det tar brodden av den fremfusende oppførselen hans. Nå merker jeg at jeg har flere øl innabords, for når jeg takker nei og begrunner jeg det med at det ville være litt rart ettersom jeg vanligvis kysser broren hans hver gang anledningen byr seg.

Dette demper på ingen måte hans entusiasme, tvertimot synes han det er storartede nyheter, og han er så søt og sjarmerende og ivrig at jeg må le. Eirik hører ingenting av samtalen vår virker det som, og øynene hans, som pleier å være fulle av sølv, latter og varme, sveiper kun avmålt over meg av og til.

Jeg har likevel ikke gitt opp håpet, og prater i vei med Thomas. Den åpenbare forskjellen mellom de to brødrene, både utseendemessig og i humør, får meg nesten til å le, enda så trist jeg er. Med ett reiser Eirik seg og proklamerer at han går for å kjøpe seg en kebab på Marino Grill, vegg i vegg med Cacadou. Dette lover absolutt ikke godt: For mitt vedkommende er i hvert fall kebab alltid begynnelsen på avslutningen av kvelden. Jeg later som ingenting, men kaster lange blikk ut av vinduet, der jeg kan se ham stå, tverr og utilnærmlig mens han gafler i seg kebab så maiskornene fyker. Og ganske riktig: Ikke lenge etter kommer han inn og henter jakken sin og bedyrer at han skal hjem. - Du kan jo bare komme etter, slenger han til Thomas, som tydeligvis losjerer hjemme hos Eirik når han nå er hjemme på påskeferie.

Jeg er skuffet og trist, men det er likevel en trøst at jeg blir kjent med Eiriks bror denne kvelden. På grunn av det føles Eirik på et vis likevel nær, til tross for at jeg aldri tidligere har opplevd ham så fjern. Er dette slutten? Og kan noe slutte, som i virkeligheten aldri har begynt? Vi blir sittende helt til de blinker med lysene, og plutselig står vi ute i Torggata. Jeg antar at Thomas skal vestover, selv belager jeg meg på å gå hjem til Vålerenga. Men det viser seg at Eirik har flyttet, og nå bor i Schweigaardsgate sammen med Kurt Cobain. Den tredje kompisen har flyttet inn i en dublett på Kringsjå. Disse opplysningene får hjertet mitt til å slå hardt: Schweigaardsgate, det er ikke langt unna der jeg bor!

Vi skal altså samme vei, og rusler over Grønland. Jeg lar behendig være å ta den raskeste veien til Vålerenga, som er opp Åkebergveien, og slår i stedet følge med Thomas videre bortover Grønlandsleiret. Han er tydeligvis ikke så kjent i Oslo, så han lar seg ikke merke med noe. Planen min er selvsagt å ta veien om Schweigaardsgate, og få ham til å peke ut gården Eirik bor i. Da vi går forbi Grønland kirke, der kopperspiret ligger matt i grålysningen, slår det meg at det i grunnen er en ganske stor kirke. For stor for menigheten på Grønland, i hvert fall, den kan umulig telle særlig mange. - Grønland kirke burde gjøres om til moské, sier jeg, for dette er før den store moskeen i Åkebergveien er bygget. Thomas snur seg forbløffet mot meg, og utbryter: - Vet du, akkurat det sa Eirik i går! - Jasågitt, smiler jeg, men inni meg gråter jeg.

Eiriks nye leilighet ligger rett inn i en av sidegatene rett ovenfor Harald Hårdrådes plass. I luftlinje er det sikkert ikke mer enn femhundre meter hjem til meg, tenker jeg med et sukk. Tilforlatelig og spøkefullt, klarer jeg til og med å forhøre meg om hvilken etasje leiligheten ligger i, og jeg kikker lengselsfullt opp mot vinduene i tredje. Jeg vet med meg selv at jeg kommer til å gå svermeriske, ensomme aftenturer i området. Vi blir stående og tråkke i krysset, ingen av oss det spor trette, og før jeg vet ordet av det har jeg invitert ham på nachspiel.

Hjemme hos meg setter jeg på Talking Heads Once In A Lifetime, og håper Thomas forstår at dette er det motsatte av å sette på for eksempel Dummy med Portishead. Jeg jekker øl, og passer på å være lystig og kompisaktig. Jeg vil jo gjerne at han skal snakke fordelaktig om meg til Eirik. Vi drikker øl og skravler, og skråler med til musikken: Psycho Killer - qu'est-ce que c'est (fa fa fa fa FA FA FA FA FA FA!).

Solen har for lengst stått opp når jeg føler at det er på tide å finne sengen. Thomas vil fremdeles ikke hjem, faktisk så begynner han å vise en litt sutrete og usjarmerende side av seg selv. Jeg orker ikke krangle, og sier han kan ligge over. Det må nødvendigvis bli i min seng, siden den er det eneste polstrede møbelet i hybelleiligheten, men jeg gjør meg streng og fraber meg tull og amorøse fremstøt. Dette lover han. Vi fniser fælt, jeg finner ham faktisk svært lillebroraktig, delvis fordi han er tre år yngre enn meg, delvis fordi det ikke finnes et fnugg av spenning mellom oss. Jeg lar gir ham et pledd, og smyger meg ned under dynen, for sikkerhets skyld med alle klærne på. Etter en liten stund begynner han å mase om puppene mine. Han vi så gjerne kjenne på dem, sier han, og plutselig finner jeg ham ikke morsom lenger. Ikke ekkel heller, egentlig, heller patetisk, jeg blir mest av alt irritert. Det er åpenbart at det på ingen måte er seksuell frustrasjon som driver ham, mer nysgjerrighet, og han er åpenbart vant til å få det som han vil. Jeg avviser forespørselen tvert, og sier at om han ikke slutter å mase bærer det rett ut. Da blir det omsider stille, og jeg sovner idet byen er i ferd med å våkne til liv utenfor.

Noen timer senere våkner jeg, forbausende klarøyet og lett i hodet, nattens utskeielser og lite søvn tatt i betraktning. Jeg rekker å tenke at det er en god dag, før jeg oppdager at jeg ikke er alene i 120 centimeter-sengen fra IKEA. Ånei! Eiriks lillebror ligger ved siden av meg! Å herregud, å herregud, hva var nå dét for et påfunn? Noe så vanvittig idiotisk, og hva må ikke Eirik tenke om meg nå? Da jeg svinger bena ut av sengen, for å skape mest mulig avstand mellom meg og min overnattingsgjest, oppdager jeg det: Hektene i BHen min er løsnet. Jeg blir aldeles rasende, og rister Thomas våken. - Hva i helvete, hveser jeg, og forsøker å sparke ham ut av sengen.

Den lille dritten har attpåtil nerve til å nekte alt. Med de blå øynene omkranset av tykke, mørke vipper, bedyrer han at han sin uskyld, og hevder at BHen må ha løsnet av seg selv. Det er både ynkelig og uhyrlig, og enhver jente vil vite at det rett og slett ikke er mulig. Jeg gir ham en kort innføring i BHens mekanismer, innser det idiotiske i samtalen, gir opp og ber ham gå. Han later ikke til å være skamfull engang. Utseendemessig er han svært kjekk, objektivt sett kjekkere enn Eirik. Han er nok vant til å få det som han vil med studinene i Manchester, tenker jeg beskt. Raseriet mitt flammer ut idet døren smekker bak ham. Tilbake er det bare store, seige tårer som treffer bakken fire etasjer under meg da jeg lener meg ut av vinduet og strekker hals i retning Galgeberg og Schweigaardsgate og Eirik.

Postet av: Kristiane at Mars 27, 2005 5:10 EM
Kommentar

Nå er klokken oo:11 og jeg er på vei til sengs. Må si det var en behagelig nattahistorie. Eller hva nå det heter. Du skriver så fint atte :x

Postet av: Jon at Mars 28, 2005 12:09 FM

skriv mer, skriv mer!

kjempetøft.

Gleder meg til andre kapittel. og tredje og fjerde ...

Postet av: pjotr at Mars 28, 2005 1:54 EM

Vakkert! :)

Postet av: Hein at Mars 29, 2005 2:38 EM

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men jeg vil i det minste protokollføre min begeistring!

Postet av: Andreas at Mars 29, 2005 6:58 EM

Og jeg skulle egentlig bare skumlese gjennom blogglisten min før jeg begynte å jobbe. Da jeg så lengden på historien din tenkte jeg å spare den til senere, men én lest linje ble til to, som ble til fire som ble til osv. Og vips hadde jeg lest hele historien. Burde vel si sitt.

Ellers tror jeg vi gutta også kan skrive under på teorien om at det er fysisk umulig at en bh-spenne går opp av seg selv. Den er jo umulig å få opp selv med hard og veldig fysisk maktbruk!

Postet av: Elf at Mars 30, 2005 9:31 FM

Jeg følger Elfs tankerekke og drar den slutning at hovedpersonen har sovet veldig godt. Usle mann som ikke vedkjenner sin handling. Men jeg har inntrykk av at det var veldig hyggelig tidligere den kvelden, så da er det vel grei skurring. Menn er ikke vanskeligere enn det. Tror jeg...

Postet av: Jon at Mars 30, 2005 10:52 EM

O`brille!! Du får meg til å savne Oslo...

Postet av: Davis at Mars 31, 2005 1:16 EM

Fåååå meeeeer!

Postet av: Stine at April 10, 2005 3:09 FM

Keep good men company and you shall be of the number.

Postet av: Coach Outlet at Desember 8, 2012 1:46 FM

This really is a very nice and helpful post, thank you very much.

Postet av: Burberry Outlet at Mars 2, 2013 1:24 FM
Post kommentar









Husk meg?





Gjenta sikkerhetskode (bruk eventuelt nøkkelordet):