Kristiane.org

Ekte sekstiåtterbarn har ikke ballerinasmykkeskrin

Ulrikke har fått noe jeg selv drømte om i hele barndommen, men aldri fikk: Et smykkeskrin med en ballerina som snurrer rundt og spiller musikk når man åpner lokket.

Et slikt fantes på de aller fleste pikerom på slutten av 1970-tallet. Ballerinasmykkeskrinet, og et sånt sminkehode til å legge øyenskygge på og frisere. Jeg hadde ingen av delene, og det er litt symptomatisk. Ikke slik å forstå at jeg manglet noe i barndommen, eller at det var synd på meg.

Men de nevnte to tingene var - sammen med smurfer - veldig utypiske presanger å kjøpe i det miljøet min familie tilhørte. (Og begge gjenstandene lå prismessig litt over det som var vanlig å gi i fødselsdagsgave til klassekamerater.)

Ikke at vi var helt Tillsammans heller. Vi hadde TV, fikk Coca Cola (en sjelden gang), og etter hvert hadde jeg til og med et par Barbie-dukker.

Hvis jeg hadde ytret mitt ønske om et slikt smykkeskrin til jul eller bursdag, så hadde jeg helt sikkert fått det. (Men et sånt sminkehode måtte jeg nok sett langt etter.) Så viktig var det åpenbart ikke. Men på linje med de berømmelige seipanettene var ikke døren høy og vid for slikt fjas i noen av mine bardomshjem.

---

Ulrikke, derimot! Hun hadde ikke engang fødselsdag da bestemor forærte henne smykkeskrinet. Det er veldig populært, og jeg lurer på om hun er på vei over i en rosa prinsesseperiode. Eller kanskje ikke; hun kaller ballerinafiguren for Hoppsideisi. Etter å ha beundret henne en stund i andektig taushet, snurrer og danser hun selv.

Alora, Andalucia, april 2009

Utsikt fra terrassen.

Nabolaget.

Mer nabolag.

Blomster.

Og appelsintrær!

Den aller minste baren i byen.

Og sauer. (Her representert ved én av dem.)

Og så jentene da:

De små.

Og de store.

Fra en hemmefrus nedtegnelser

Da jeg støvsuget tidligere i dag smatt en sokk inn i støvsugerslangen. Det eneste jeg rakk å oppfatte før den forsvant, var at den var svart. Nå er de fleste sokkene her i huset svarte, så det var umulig å vite hvem den tilhørte.

Dette var min første lakoniske tanke. Men så: Om den var min. Var det en sekspaknings-sokk fra H&M? Eller var det de ribbestrikkede, litt høyskaftede yndlingssokkene fra Calvin Klein som jeg kjøpte i New York? Murphys lov tilsa det siste.

Jeg hadde fått litt å tenke på der jeg trakk støvsugeren etter meg fra rom til rom. Da jeg var ferdig med kjøkkenet, hadde jeg bestemt meg: Jeg måtte komme til bunns i saken. Jeg tok støvsugeren med meg ut på terrassen. (- Det er da noe, hvisket jeg til meg selv. For bare en ukes tid siden var det fullt av snø der ute, og jeg måtte ha dissekert støvsugeren innendørs.)

Jeg trakk posen ut av støvsugermagen, og stakk nølende hånden inn i hullet. Den var ganske full. Jeg er ikke spesielt fin på det, men det var nokså ekkelt å famle rundt inni der. Jeg grøsset, samtidig som jeg takket høyere makter for at jeg aldri tar sjansen på å støvsuge edderkopper. (Jeg er redd de vil vokse seg store på brødsmuler og kattematrester i støvsugerens indre.)

Posen var fylt med kompakt støv, som ikke umiddelbart skilte seg fra en bomullssokk i konsistens. Jeg fikk med ett noe kjølig og glatt mellom fingrene, og holdt på å besvime. Så husket jeg brødposen som jeg vådestøvsuget for et par uker siden. Til slutt var det ikke annet å gjøre enn å hente en saks, og klippe opp hele støvsugerposen. Da tok det ikke lang tid før jeg kunne trekke sokken frem i lyset.

Den var blitt grå. Da jeg hadde ristet og banket den tilbake til det gjenkjennelige, konstaterte jeg at 1) den ikke tilhørte meg, men var en av 50-60 identiske svarte sokker fra Geir Oves skuff og 2) den hadde hull og måtte kastes.

The Last Supper

- En rotte! Se der! Og enda en! Det var med stor begeistring jeg pekte ut de små, brune dyrene for Ulrikke. De befant seg i nypebuskbedet på Haugerud t-banestasjon. Da vi kom nærmere oppdaget jeg at det ikke var to, men mellom 10 og 15 rotter. De myldret rundt et sementkumlokk, og smatt opp og ned av små hull i jorden. Det så ut som de spiste av noe som lå på bakken, og de hygget seg åpenbart voldsomt i solen, som nettopp var brutt frem.

Jeg ble litt satt ut av at det var så mange av dem, og at de virket så tamme. Vi sto bare en meter unna, men de var overhodet ikke sky. Det var ikke noe ekkelt med dem. De virket friske, og var blanke i pelsen. Kikket opp på oss med sorte øyne, og fortsatte med sitt.

Jeg vet jo at mange vemmes bare ved tanken på rotter. Det er ikke ofte man ser dem, i hvert fall ikke så mange på en gang. Jeg følte meg heldig. Kanskje skyldes det påsken?, undret jeg.

For påsken er jo den stille uken i hovedstaden. (Det er en av grunnene til at jeg elsker bypåske.) Til tross for at den kulørte dagspresse hvert eneste år forteller oss at det er en overraskende lav prosentandel som reiser bort, de aller fleste er hjemme. Likevel virker byen stille, og stemningen er annerledes enn ellers i året.

Dette er spesielt merkbart på Grünerløkka [1]. Det later for eksempel til at det er flere av de litt vindskjeve eksistenser ute. Om det nå er fordi de synes bedre fordi det er færre folk i byen, eller om de våger seg mer ut fordi det ikke er så mange folk i gatene, vet jeg ikke. Jeg heller mot sistnevnte. - Så også rottene, sa jeg til meg selv.

Dagen etter gikk jeg igjen til Haugerud. Jeg hadde gledet meg til rottene hele veien, og var veldig spent på om de ville være like mange i tallet.

Vel. Det var de ikke. Først trodde jeg det ikke var noen rotter i nypebuskhekken i det hele tatt. Men da jeg så litt nøyere etter fikk jeg øye på to. Urørlige. Men ikke døde, trøstet jeg meg selv. For øynene var åpne, og de lå ikke på rygg med føttene stivt i været.

På den annen side lot det ikke til at de pustet. Og ikke reagerte de da en småsten landet rett ved den enes hode heller. Bare stirret rett fremfor seg.

Jeg måtte til slutt innse at de ikke var blant oss lenger. Og det var antakelig heller ikke deres 11 andre venner fra i går.

Langsomt gikk det opp for meg at det jeg hadde vært så heldig å bivåne dagen før - det som lot til å være en deilig påskebrunsj - antakelig var forgiftet mat. Det var det siste måltid de koste seg med.

[1] Til gjengjeld er mandag 2. påskedag årets verste dag på Grünerløkka. Da kommer de hjem fra påskeferie, de som dominerer gatebildet i bydelen nå om dagen. De er hjemme igjen fra Mosjøen og Sykkylven og Flekkefjord. Og de har bare denne ene dagen å gjøre bypåske på. De skal helle i seg kaffe latte for en hel uke, spise seg opp igjen på sushi og cinnabons, og fremfor alt se og bli sett. Gjennom de store vindusflatene på Tea Lounge, coolt sittende på et pledd i Birkelunden, eller paraderende opp og ned Markveien.