Takk og pris at jeg var overbærende og blid-påståelig heller enn arrogant og gretten-påståelig da jeg sto i Humac-butikken og hevdet at laderen til min iPod Touch plutselig hadde sluttet å virke.
- Jeg brukte den i Thailand desember! Da virket den helt fint. Men da jeg var i Berlin i helgen, påsto den at "lading støttes ikke med dette tilbehøret". Kan det være en programvareoppdatering som er årsaken?
- Hm hm hmmm, mumlet den butikkansatte for seg selv. Plugget laderen inn i en stikkontakt, og fikk selv se feilmeldingen. - Er du HELT sikker på at det var denne laderen?
- Ja ja, det var den, ja. Det vet jeg helt sikkert.
- ... for dette er nemlig en ganske gammel lader, fortsatte han.
- Gammel?! Jeg kjøpte den jo i desember! Jeg ville ikke dra med meg macen til Thailand, så jeg kjøpte denne separate laderen, og den fungerte VELDIG bra der. Men i Berlin i helgen... Jeg stanset meg selv da jeg oppdaget at den unge mannen hadde fått et blankt, men ikke uvennlig uttrykk i øynene.
Et blikk jeg kunne kjenne igjen. Jeg jobber i butikk selv, og opplever fra tid til annen at kunder kommer inn og påstår noe jeg vet ikke kan stemme. Da må man bare, blidt men bestemt, stå på sitt.
- OK. Jeg ser nå at du ikke tror meg, og at du mener at det jeg forteller deg ikke er mulig, kapitulerte jeg. Og la til: - Og det kan jeg godt forstå. Det er bare det at i dette tilfellet jeg jeg helt sikker i min sak. Jeg sukket.
Han ga meg laderen tilbake.- Dette likner veldig på laderen til de første iPodene som kom... Jeg kunne ane et lite spørsmålstegn sist i setningen hans. Og det gikk omsider opp for meg: Det jeg sto med i hånden var laderen til min første iPod. Den jeg syntes var helt fantastisk nett og smart, men som nå ligger i en skuff, tykk og tung, og ser rar ut.
Jeg er så utrolig glad for at jeg ikke hisset meg opp.
Jeg har vært i Berlin, derfor kommer det obligatoriske 1. mai-innlegget litt sent i år.
Bekjennelse
Det er ingen mening med livet?
Du sier: Vi fødes og dør,
men er der et mål for det hele,
en hensikt med alt det vi gjør?
Jeg kjenner en mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse -
i handling, i tanke og dikt.
Det er at du aldri gir efter
for løfter om laurer og lønn,
men trossig og hatefull kjemper
for rettferd og fred for din sønn.
Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for dig.
For fremtidens slekt skal du åpne
en bedre og lysere vei.
Jeg kjenner en mening med livet.
Det er i de navnløses hær
å kjempe for arbeiderklassen
med tanke og sang og gevær.
Rudolf Nilsen (1901 - 1929)
Da jeg kom hjem fant jeg dessuten denne YouTube-linken i innboksen. Billy Bragg gjør Internasjonalen! Akkurat passe pompøs, og svært gåsehudfremkallende. Den skal umiddelbart inn på Absolutt 1. mai-spillelisten, der samme manns glimrede There Is Power In A Union allerede befinner seg.
---
Dette var forøvrig en veldig lite passende innledning til noe annet jeg hadde på hjertet. Da vi i matt hjemkomst-taushet ventet på bagasjen på Gardermoen for noen timer siden, utbrøt plutselig reisefølget: - Faen! Dugnad! Og - Helvete! Hos oss også, husket jeg. Snakk om å bli rykket brutalt tilbake til hverdagen etter en fabelaktig berlintur.
Dugnadsideen er så utrolig mye mer tiltalende i teori enn i praksis. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn. Jeg er ikke spesielt arbeidssky. Naboene er hyggelige mennesker. Det er snakk om noen timers arbeid. Noen timers arbeid en gang i året. Likevel går jeg hvert år inn i en (heldigvis kortvarig) dugnadsdepresjon, og gruer meg forferdelig på forhånd. Spesielt ille er det å sitte på jobb hele dagen, og vite at heller ikke kvelden råder man selv over.
Det slapp jeg heldigvis i år. Men det er bare å begynne å grue seg til neste år: Min venninne kunne fortelle at i tillegg til dagens dugnad i borettslaget, var de innkalt til én barnehagedugnad i morgen, og én på onsdag. Dugnad i barnehagen høres om mulig enda verre ut enn å pusle rundt i blomsterbedet sammen med naboene. I barnehagesammenheng forekommer visst dugnad langt hyppigere også.
Så jeg får nyte mitt siste år i nærmest dugnadsfrihet. Jeg akter å ta med meg ullungen ut, og håpe at hun kan sjarmere seg til noen lette arbeidsoppgaver for oss.