Desember 2, 2008
Eh-Oh!
Teletubbien Po har for lengst overgått ekornet i popularitet. Dessverre er det jo slik at jo mer populær et kosedyr er -> desto oftere er det med ut på tur -> desto større sjanse for å glemme det igjen.
Forrige søndag ble Po igjen hos noen venner på Tåsen etter et kaffebesøk. Det gikk i grunnen ganske greit. Vel vitende om at jeg skulle treffe herr Tåsen allerede på torsdag, forsikret jeg Ulrikke om at hun [1] snart ville være hjemme igjen. Allerede neste morgen fikk jeg en MMS, som spesielt Ulrikke ble glad for:
Dette var betryggende. Ikke bare smiler den (skjønt jeg synes nok blikket er litt stivt), den får åpenbart også mat, ja, til og med sitte til bords.
De neste par dagene ble Po stadig bragt på bane, men Ulrikke slo seg raskt til ro da jeg forsikret om at den snart ville være tilbake. Po var imidlertid såpass sterkt savnet, at da herr Tåsen fortalte at han skulle på en jobbreise til Bergen, og ikke hjemom før vi skulle treffes, ba jeg pent om at han måtte gjøre plass til Po i kofferten.
Dagen etter fikk jeg dette bildet:
Ulrikke ble begeistret, men selv syntes jeg dette så i overkant dekadent ut. Jeg mener, er man i Bergen kan man vel gå på Garage å ta en øl eller fem. Ikke velte seg i gåsedunsdyner med satengtrekk, og drikke champagne fra minibaren.
Men teletubbier er åpenbart jordnære skapninger, for da jeg traff Po igjen på Oslo Mek torsdag, var den like fornøyd med en Guinness:
Jeg skulle gjerne avsluttet fotonovellen med et bilde av Po gjenforent med ullungen. Men det går ikke: Lørdag ble Po gjenglemt da vi var i fødselsdagsselskap hos Ulrikkes fetter, så nå frister den tilværelsen på Torshov. Garantert uten champagne og Guinness.
[1] Ifølge Wikipedia er Po en jente! Jeg har fått med meg homseryktene rundt Tinky Winky, men trodde ellers teletubbiene var aseksuelle.
---
Ved å skrive og publisere dette, har jeg forøvrig brutt en regel jeg har levd etter i alle år: Aldri poste innlegg hvis jeg ikke synes jeg har noe å si. Den faste bloggleser vil vite at det på ingen måte trenger å være noe viktig jeg har på hjertet. På ingen måte! Men jeg har (til nå) avstått fra å oppdatere bare fordi det er lenge siden sist.
Etter hva skjer, 'a-reaksjoner fra stadig flere hold, har jeg imidlertid sett meg nødsaget til å skrive noe. Og så ble det et innlegg om Teletubbies. Dét er vel ganske symptomatisk.
Snart reiser jeg til Thailand, så det kan bli en stund til neste gang også.
Oppdatering 3/12:
Som jeg tenkte! Po har tilbragt noen dager på Betty Ford-klinikken (avdeling Torshov). Den har ganske riktig vært på vannvogna, bekreftet søs per bildemelding i dag. Dette er selvsagt kun av det gode. Etter bergensoppholdet fryktet jeg Paris Hilton-takter fra den kanten, og det hadde vært vanskelig å forene med det (tross alt) ganske tilbaketrukne livet på Hellerudtoppen.
Mer alarmerende var det å se hvilke kummerlige kår den godt vante teletubbien har levd under:
Svært lite glamorøst på (rote-)kommoden i entreen.
Godt, da, at Po nå endelig er hjemme igjen, og fikk se Drømmehagen på Ulrikkes fang:
