Kristiane.org

Kjære NSB (og utviklerne av NSBs nettsider)

Når jeg på nettsidene deres skriver inn NATIONALTHEATRET i rubrikken der man skal fylle inn hvor man vil reise fra, og stasjonen SKI i feltet der jeg oppfordres til å skrive navnet på stasjonen jeg vil reise til, haker av for dagens dato - den 28. desember - og oppgir tidspunkt til etter klokken 16. Ja, da betyr det at jeg har noe å bestille i Ski i dag, nærmere bestemt i ettermiddag.

Og ikke den 6. januar! At første avgang fra Nationaltheatret søndag 6. januar er klokken 01:01, og at dette toget bruker 36 minutter til Ski, er i denne sammenheng fullstendig uinteressant. Like liten interesse har jeg av å få vite at neste avgang er klokken 06:51 (fremdeles den 6. januar). (At dette toget bruker 46 minutter, og ikke 36 minutter til Ski, kunne muligens være verdt å fordype seg i, men det har jeg ikke tid til nå.)

Hurra for Trafikanten, som tydeligvis nå også har lagt inn togtidene til NSB. Før i tiden pleide Trafikantens reiseplanlegger å insistere på at jeg skulle reise til Ski med buss via Siggerud. Noe som er langdrygt, strabasiøst og svært lite hensiktsmessig. (Om enn hyggelig.)

Bekjennelser

- Jeg liker faktisk (I've Had) The Time of My Life fra Dirty Dancing. Svært godt, til og med. Jeg synes sangen er veldig fin. Og romantisk.

- Dessuten liker jeg en sang med Timbaland som har gått mye på radio i høst. Første gang jeg hørte den var i et utdrikningslag, og jeg så med mild undring på alle som løp hvinende avgårde for å danse da låten ble satt på. Men ikke lenge etter var jeg en av dem.

(Frem til den dagen trodde jeg Timbaland var det samme som Timberlake (Justin, altså). En mann jeg har et dårlig forhold til fordi han lager så ufattelig kjip musikk. Sammenblandingen kommer mest sannsynlig av at en kamerat og jeg pleier å erte en tredje kamerat når han har på seg en hettejakke det står Timberland på. Vi pleier å si vi skal skrive "Justin" med sprittusj på den etter at han har sovnet. (Jeg kan forstå det om enkelte synes denne morsomheten er noe søkt.) Musikkinteressert som jeg er, følte jeg meg litt dum da jeg innså at Timbaland og Timberlake var to forskjellige artister. Skjønt da jeg bekjente for tidligere nevnte kamerat at jeg hele tiden hadde trodd de var en og samme person, så han bare dumt på meg: - Er de ikke det da?)

(Men slik kunne jeg fortsette i det uendelige; musikalske svin på skogen har jeg mange av. Så jeg går videre til andre temaer.)

- Jeg tok ikke Band Aid-ordspillet (altså det med plaster) før for kanskje en måned siden.

- Det er bare noen dager siden jeg smakte sild for første gang. Jeg hadde fått to glass i førjulspresang, ett med karrisild, og ett med sennepssild. (Hjemmelaget, selvsagt.) Tidligere har jeg vært litt skeptisk til sånne glass med sild - spesielt tomatsild ser nifst ut. Men disse hørtes (og så) gode ut. Og det var de da også! Karrisilden er noe av det beste jeg har smakt, og jeg skal forsøke å lage den selv, snarest.

- Jeg har, for første gang siden skoletiden, hatt med matpakke på jobb flere dager i uken i nesten et halvt år. Vel og bra. Men hver dag har pålegget vært pesto av soltørket tomat og basilikum, og mozzarellaost. Hver eneste matpakke. Jeg har blitt helt avhengig av den pestoen, og blir nærmest desperat om jeg er i ferd med å gå tom. Hvilket fort kan skje da den bare selges to steder i byen. Det er det beste jeg vet (nest etter karrisild).

- I går reiste jeg fra Sunnmøre til Oslo i crocs. Riktignok i bil, men det var drøyt nok å entre bensinstasjoner iført dette fottøyet midtvinters. (Og jeg er på ingen måte noen crocs-snobb.) Men det var tross alt mange kuldegrader og knirkende snø (spesielt på Dovrefjell).

(Hvorfor jeg gjorde det? Fordi jeg er helt avhengig av å sitte med bena oppunder meg/på dashbordet under lange bilturer. Og når man stadig skal inn og ut av bilen etter kaffe, er det upraktisk å måtte snøre av og på seg Dr. Martensene hele tiden.)

- Da jeg var liten var jeg - sikkert i likhet med de fleste andre 70-tallsbarn - svært redd for atomkrig. Eller atombomben; vi hadde jo fått vite gjennom Barnetimeboka (og andre) at det ikke ville bli noen krig neste gang, bare en bombe. Så var alt over. Særlig på nyttårsaften plaget tanken meg. Jeg følte meg ganske sikker på at dersom noen skulle trykke på den berømmelige knappen, ville det skje på nyttårsaften. Så jeg var engstelig når det nærmet seg midnatt. Men så forklarte pappa meg at på grunn av tidsforskjellen går man inn i det nye år til forskjellig tid verden over. Det hjalp, helt til jeg innså at det da var grunn til å være fryktsom i et døgn, ikke bare i timen før midnatt.

(Det var forresten alltid en stor lettelse å snakke om atomkrigfrykten med en voksen, uansett. Jeg husker spesielt en samtale jeg hadde om temaet med en onkel. Han var i det militære i Nord-Norge på den tiden, så jeg anså ham som en autoritet på området. Han forklarte alt så fint, og etterpå følte jeg meg trygg i flere måneder.)

- Jeg ser klin gal ut på passbilder når jeg ikke smiler (og det kan man jo ikke gjøre nå til dags (jeg antar det samme gjelder for visumsøknader til Kina)).

Om størrelser og avstander

At Nederland er lite er noe alle vet, spesielt de som har reist rundt i landet med tog. De store, kjente byene ligger omtrent like tett som stasjonene på Furusetbanen. Men når man kommer til hovedflyplassen blir inntrykket av landet stikk motsatt. Den er diger. Jeg har derfor tidligere lansert en teori om at Schipol er større enn Nederland.

På samme måte virker det som det er lenger til Hamar enn til Lillehammer. For eksempel når man kjører fra Oslo med destinasjon Nordvestlandet. Man vet det er langt, og kjører og kjører, langs en utrolig kjedelig vei. Mørke, oppløyde jorder, men ingen dyr. Man driver utstrakt DJ-virksomhet, leser Dagbladet og sover litt. Det føles som det har gått en evighet. Så kikker man ut av vinduet, og oppdager at man fortsatt ikke har nådd Hamar.

Men så, når man kommer til Lillehammer, føles det faktisk som det har gått kortere tid enn da man (omsider) fikk Vikingskipet opp på venstre side.

(Rett forbi Lillehammer ligger det forresten et kjøpesenter man kan se fra E6, som markedsfører seg med to kirsebær i logoen. Uten at jeg kan se at det er noen som helst grunn til det. (Det hadde nesten vært bedre om de brukte OL-ringene og de der runeskrift-fakkelmennene sine.) De likner på kirsebærene som opptrer i hjulene til enarmede banditter, og er like malplasserte som de er 80-talls. (Av den grunn har jeg nesten litt sansen for dem.))

I vareopptelling

Mine kolleger hadde grudd seg i ukevis. Jeg, som ikke hadde vært med på det før, og følgelig ikke ante hva det innebar, tenkte i mitt stille sinn: - Hvor ille kan det egentlig være? Pussig nok, da jeg mildt sagt ikke har et godt lag med tall (eller telling), og dessuten har traumatiske minner knyttet til vareopptellinger.

Eller nærmere bestemt til én spesiell vareopptelling, som fant sted på Skonnord i Ski i romjulen midt på 1980-tallet. Jeg hadde fått penger til jul, og skulle kjøpe min aller første Levis 501. Dette var utrolig stort for meg. Endelig skulle jeg også få en levisbukse. Men så fant jeg butikken stengt på grunn av vareopptelling. Jeg husker jeg gråt av skuffelse på veien hjem. (Ja, faktisk.)

Dagen i dag startet med at jeg ble positivt overrasket over at vi hadde sånne blippere. Det måtte telles, selvsagt men det var bare å skanne strekkoden, og så skrive inn riktig antall. Enter, enter. Jeg hadde sett for meg at vi måtte gå rundt med blokk og penn og notere boktitler, og lettelsen var stor. Jeg er (faktisk) glad i rutinearbeid, spesielt pirkete rutinearbeid som krever nøyaktighet og (en slags) åndsnærværelse. Så jeg koste meg med bokhylle etter bokhylle (jeg var heldig, og slapp å ha noe med kulepennene å gjøre).

Selvfølgelig ble jeg litt sliten. Også fysisk; en del av bøkene - spesielt til sykepleier- og ingeniørutdanningen - er utrolig tunge og uhåndterlige. Det er dessuten merkverdig hvor lett det er å skade seg på bøker. Særlig fagbøker, som ofte har utrolig skarpe kanter. Ikke sjelden skjærer man seg til blods, eller klemmer fingrene så man får tårer i øynene.

Etter å ha utført dette monotone arbeidet en stund, ble jeg svært lattermild. Midtveis i sykepleierhyllen fant jeg boken Sår. En bok jeg er livredd. Hver gang vi får inn nye eksemplarer, og jeg skal registrere dem inn i systemet, sier jeg til meg selv: - Ikke åpne den. For Guds skyld, ikke åpne den. Boken er nemlig rikt illustrert. Selvsagt klarer jeg ikke å dy meg, men blar opp på en tilfeldig valgt side. Hvorpå jeg holder på å besvime. Hver gang. Tanken på dette var nok til at jeg satt og ristet av latter for meg selv. Like etterpå kom jeg til boken Åpne samtaler. Fordi jeg fortsatt ikke var helt ferdig med å tenke på boken Sår, leste jeg tittelen som Åpne sår. - Hva er dette for en vanvittig oppfølger, rakk jeg å tenke, før hjernen koblet seg inn igjen.

Det ble en lang dag, men da jeg var ferdig følte jeg sjeldent sterkt at jeg hadde gjort et skikkelig dagsverk. Og jeg kjenner at jeg allerede er i ferd med å bli støl, hvilket ganske sikkert skyldes en kombinasjon av tunge løft, uvante bevegelser, og balansekunster i vinduskarmen for å få telt og registrert utstillingsvarene.

Folkens, jeg kommer med nyheter
jeg må be om absolutt stillhet:

Ventetida er over...

Tyst (för fan)

Hadde jeg visst at forrige innlegg skulle etterfølges av flere ukers taushet, hadde jeg nok tenkt meg om både en og to ganger før jeg publiserte det. Det er vanvittig irriterende å bli møtt av det sovehårbildet (og så uten sminke!) hver gang jeg kommer inn her. Men så lenge det ikke postes noe nytt, blir det jo liggende øverst.

Derfor dette (totalt meningsløse) innlegget. Og for at bildet skal rykke ytterligere nedover på siden, (re-)publiserer jeg et annet bilde, tatt for godt over 30 år siden. (Jeg hadde krøller da også.)

På vei til barnehagen.

Ellers skjer det ikke stort, gitt. Jeg venter. Verdens lengste helg nærmer seg slutten. Skjønt det føles som om tiden står stille, så helt sikker kan jeg ikke være.

Men jeg kan jo, sånn helt malapropos, nevne at Bruce Springsteen er inne på den laminerte listen igjen. Og jeg var ikke engang på konserten; et glimt av mannen på Kveldsnytt var nok. Til forskjell fra Joakim Thåström, som riktignok alltid er med, men da som Thåström anno 1980-tallet, er det Springsteen anno 2007 som er på listen. For en mann.