Fredag 22. august 1997 var en lang og travel aften. Den startet med at jeg hadde besøk av en ekskjæreste hjemme på Vålerenga, før vi dro ned på Ett Glass for å treffe (faktisk) en annen forhenværende kjæreste av meg. Deretter reiste jeg videre til puben på Blindern, der Maria med flere holdt hoff. Da de stengte der dro vi på Last Train hvor det vrimlet av kjente. Likevel - og heldigvis! - fortsatte vi videre til So What! Det var stappfullt og hektisk i kjelleren, og Maria og jeg banet oss vei til baren for å kjøpe øl.
Dette var før jeg fikk kontaktlinser, og nærsynt som jeg er, ble jeg stående å myse rundt meg. Det er ganske skummelt å være på byen med svekket syn; man ser ikke gamle spøkelser som nærmer seg, og er alt annet enn på høyden. Når alternativet var briller var valget likevel enkelt, og jeg gikk halvblind omkring. Denne kvelden kunne mitt dårlige syn blitt fatalt.
Plutselig så jeg Geir Ove, den gang kjent som ”han kjekke i kantinen” gå rett forbi meg. Vi hadde tidligere jobbet på samme sted, men hadde knapt nok snakket sammen. Jeg pleide altså å smugkikke på ham i kantinen, men var for sjenert til å ta kontakt. Da avdelingen han jobbet i flyttet ut av våre lokaler sørget jeg, og angret bittert på at jeg ikke hadde vært litt mer frempå.
Nå grep jeg imidlertid sjansen med begge hender, og i et sprang var jeg borte hos ham. Han hadde sorte Levis, drakk Newcastle Brown Ale, var sommerbrun og kjekkere enn noen gang. Jeg kunne ikke begripe mitt hell, og spurte om vi skulle sette oss i den litt roligere kafeen oppe for å prate.
Han fortalte at han hadde sett meg med en gang jeg kom, og forsøkt å hilse. Da jeg ikke responderte trodde han jeg var overlegen og uinteressert, og bestemte seg for å ignorere meg tilbake. Å, min forfengelighet kunne blitt skjebnesvanger!
Vi hadde masse å snakke om, men jeg var likevel redd for at han plutselig skulle si takk for seg. Jeg ble stiv av skrekk da kameratene hans fant oss. De skulle hjem, og en av dem var til og med taktløs nok til å spørre om Geir Ove ville dele en drosje. Til min store lettelse avslo han, og ble værende igjen sammen med meg. En stund etterpå kom Maria bort og ville snakke, men jeg snubbet henne av. Jeg fikk det for meg at Geir Ove ville stikke av hvis Maria og jeg begynte å prate, så i stedet for å presentere dem for hverandre, føyset jeg henne vekk.
Da de begynte å blinke med lysene spurte jeg om han ville være med meg hjem. Det ville han gjerne, og vi fant en drosje. Da bilen passerte Narvesenkiosken på Jernbanetorget klinte vi for første gang. To år senere var vi gift.
Postet av: Kristiane at April 12, 2003 6:26 EM