Kristiane.org

Knask og knep

Jeg er klar over at dette et svært lite originalt synspunkt å flagge, men jeg kan virkelig ikke noe med Halloween-feiringen. Likevel, for at vi ikke skal bli sett på som kjipingene i nabolaget, rasket jeg med meg en pose sjokolade fra Meny i sted.

Men jeg kjøpte ikke den vanlige Melkesjokoladen, eller sånne deilige løsvektsjokolader med bringebærfyll. Neida, jeg trev til meg en pose tarvelige peanøttsjokolader fra First Price. Ikke av gjerrighet, men for at jeg ikke skulle falle for fristelsen til å spise dem selv.

Det var nesten så jeg angret da den første flokken med yndige, fløyelskledte småpiker var på døren. - Å, tuusen takk, lød koret da jeg la de lusne sjokoladene i kurven deres. Men siden har det vært et renn her, og det gikk ikke lang tid før vi var tomme for snop. Til slutt måtte jeg faktisk slukke lyset og la være å åpne døren.

En bøssebærers observasjoner

- Det er ikke grenser for hva slags usannsynlig nips enkelte pynter inngangspartiet og ytterdøren sin med.
- Mange mennesker bruker forbløffende lang tid på å åpne døren.
- ... for ikke å snakke om hvor lang tid enkelte bruker på å finne frem penger. (I noen tilfeller virker det som pengene må sprettes ut av madrassen eller noe.)
- Likevel, en god del mennesker har lagt frem (og muligens også strøket) en seddel på forhånd.
- Cirka 90 prosent av de som legger mynter på insamlingsbøssen, vil ty til frasen "Ja, ja, alle monner drar" (og 0,5 prosent vil legge til "... sa musa, og pissa i havet"!)
- Langt flere enn man tror har investert i ringeklokker som spiller artige fanfarer og melodier.
- Veldig mange ringeklokker virker ikke.
- Svært mange mennesker trasker barbent rundt hjemme!
- Piker, vin og sang til klokken seks om morgenen den dagen man skal gå med bøsse, bør unngås.

Pris og upris

Jeg var i en sybutikk for å kjøpe fløyelsbånd, da øynene mine ble trukket mot en vegg full av de gildeste stoffruller. Selvsagt måtte jeg bort for å se og føle på herlighetene. Det var særlig ett forseggjort og yndig stoff med bittesmå blomster vevet inn jeg falt for. - Dette kunne virkelig blitt en lekker kjolekant, tenkte jeg, og oppdaget i det samme en plakat som fortalte at alle stoffene på veggen var nedsatt med 50 til 70 prosent. Hurra!

Jeg fant frem fløyelsbåndet mitt, og beveget meg til kassen. - Var det noe mer?, spurte ekspeditøren, mens hun netthendt rullet sammen fløyelsbåndet og la det i en liten papirpose. - Ja, sa jeg nølende. - Er det virkelig tilbud på de fine stoffene borte på veggen der? Hun bekreftet dette, og ble med meg bort. Det viste seg at det var halv pris på stoffet jeg likte så godt.

Damen hektet rullen ned fra veggen, og spurte hvor mye jeg ville ha. Tja. - En meter, eller kanskje to, sa jeg nølende. En lykksalig innskytelse fikk meg til å spørre: - Hva koster det, egentlig? Hun rynket pannen.- Skal vi se... 780 kroner meteren er det for dette.

Jeg ble blek. - Men... var det ikke halv pris på stoffet, da? - Jo, svarte hun. Førprisen er 1.560 kroner. Iiik! Temmelig brydd sa jeg at det nok holdt med det fløyelsbåndet, og rygget mot kassen.

--

Jeg prøvde BHer bak et forheng, og den hjelpsomme og geskjeftige ekspeditøren kom stadig innom med nye modeller jeg "absolutt burde prøve på". Den aller fineste var en sort, aldeles bedårende sak fra Aubade. Ekspeditøren delte min begeistring, og smatt ut for å hente underdelen som hørte til. Hun var straks tilbake med en knøttliten, delikat truse med blonder og to små sløyfer bak.

Jeg var skeptisk. Jeg kan gjerne gå med stringtruser, men det er ikke akkurat noe jeg sprader rundt i når jeg skal være fin i bare undertøyet. Jeg bruker det kun fordi enkelte plagg gjør seg best med den slags undertøy under - for eksempel olabukser. Men den var så pen på, mente damen, og jeg kom på gli.

- La gå, jeg tar hele settet!, sa jeg med ett. - Tross alt eier jeg jo ingen undertøysett som hører sammen, sa jeg til meg selv. Og hadde jeg ikke fått penger til fødselsdagen min, og kunne koste på meg litt ekstra, kanskje? Jeg er vanligvis særdeles lite elegant på undertøysfronten, og går i beste fall rundt med bomullsboksere med Snoopy på fra H&M.

- Flott, kvitret damen, og tok med seg det eksklusive settet ut av prøverommet. Jeg fikk på meg klærne i en fart, og sluttet meg til henne ved disken. Hun sto og pakket de franske kostelighetene omhyggelig inn i silkepapir; det gikk uhyre langsomt. Deretter ga hun seg til å skrive kvitteringen på en gammeldags blokk med blåpapir og gjennomslag. Jeg fulgte heldigvis nøye med. Truse kr. 588,- Femhundreogåttiåtte kroner!

Jeg svelget. - Koster underbuksen virkelig nesten 600 kroner?, spurte jeg fortørnet. Dette bekreftet hun, og la i vei om fransk kvalitet. Jeg var rystet. Tidligere erfaringer har lært meg at det er BHen som er dyr, og at trusen kommer med for en forholdsvis billig penge. I dette tilfellet var prisen den samme for BH og truse. Jeg kremtet, tok mot til meg, og sa jeg ikke skulle ha trusen likevel.

Det er med stor tilfredshet jeg bærer min Aubade-BH med H&M-underbukser til.

Jeg er døll

Først kjøpte jeg en CD som heter En bukett med roser på Tveita-senteret. Tittelen sier sitt, og TV-reklamen enda mer. Jeg ringte straks pappa for å fortelle om kjøpet, fordi jeg vet han stadig er på jakt etter en del gamle norske perler. Han været gull, og vi ble enige om at jeg skulle maile ham innholdsfortegnelsen med det samme.

Jeg så gjorde, og ikke lenge etter ringte han meg, full av begeistring: - "På Billy Bryants café" er der! Den har Trine etterlyst lenge!
- Jaha, sa jeg kjølig. - Den høres da ganske døll ut. - Ja, hvorfor kjøpte du CDen, da? lurte pappa. - Heh. På grunn av "Pengegaloppen" , måtte jeg innrømme.

Selen

I en skuff fant jeg selen. Den er kjøpt på akvariet i Bergen, jeg var vel seks-syv år gammel da jeg fikk den. Malingen på øynene og snuten er nesten helt slitt bort. Før var de sorte og blanke; nå kan man se at øyne og snute i virkeligheten er små spikere, eller stifter. Slitasjen gjør at blikket - som alltid har vært sørgmodig - nå er enda tristere. Men det er bare tilsynelatende, for jeg har gitt den så mye kjærlighet at den nesten ikke har pels igjen rundt snuten. Den lukter fremdeles umiskjennelig sel når jeg legger nesen i gropen der ryggen skråner opp mot det lille, glatte selhodet. Det er nesten ikke til å tro, for den har i lang tid delt skuff med en boks kongerøkelse.

De rareste ting skjer

Her om dagen påtraff jeg avtroppende miljøvernminister og yndet Tre brødre som ikke er brødre-erteobjekt Knut Arild Hareide i en lite trafikkert del av Akersgaten. Han smilte varmt og hjertelig til meg, og holdt blikket mitt så fast at jeg ble rent mo i knærne. Jeg må si jeg ble ganske overrasket over min reaksjon.

Fårikålmiddag

Det hadde i grunnen vært en perfekt dag. Striregnet ga seg tidlig på formiddagen, og med ett var himmelen klar og blå. Vi gikk en lang tur i skogen, på nye og fremmede stier. Høyt oppe på en åsrygg så vi plutselig at det skinte i blått gjennom et nett av gult løv; det var Lutvann som lå og blinket langt, langt under oss.

Da vi kom hjem fikk Geir Ove fårikålkjelen i kok, mens jeg bakte onkelsullikens ferskenpai, med særdeles godt resultat. Jeg sang mens jeg dekket bordet, og måtte stadig bort for å beundre kaken på kjøkkenbenken. Den hadde fått et gitter av paideig som lokk. - Akkurat som i Donald-bladene, hvisket jeg til meg selv.

Gjestene kom, og ble nokså raskt anbragt ved kjøkkenbordet. Fårikålen hadde kokt lenge og vel. Geir Ove gikk i boden for å tappe øl, mens jeg satte kjelen på bordet. Kjelen, ja. Entall. Jeg kjente blodet fryse til is i årene, og sendte et rappt og bønnfallende blikk bort på komfyren. Men nei: Ingen potetkjele der.

Vi var i ferd med å servere fårikål a la Fedon! Og det går jo ikke an, det skjønner selv en potetvegrer som meg. Jeg skrek opp av sjokk og skam. Hjernen min jobbet på høygir for å finne en måte jeg kunne fraskrive meg ansvaret på - jeg hadde jo hatt hendene fulle med paien (for ikke å snakke om hendene fulle av paideig) - men konkluderte med at det måtte bli delt skyld.

Under latter og ståk fikk vi skrellet potetene og satt over kjelen i vill fart. Mens vi ventet på at de skulle bli ferdige kunne jeg allerede vitse om episoden - hva skulle jeg ellers gjøre? Men kinnene mine brant lenge etterpå.

Dalenes dal

Øyvind Holen har skrevet boken Groruddalen. En reiseskildring, som jeg gleder meg veldig til å lese! I Aftenpostens artikkel om boken, er det et bilde jeg liker svært godt. Ikke minst fordi det er min morfars barndomshjem som ligger inneklemt mellom en høyblokk og Trosterud senter.

Foto: Katrine Nordli

Navn som skjemmer II

Noen stedsnavn er så stygge at det er vanskelig å forstå hvordan de ble til. Noen må jo ha funnet dem på, og ment at de passer. Når vi kjører til Vestlandet fascineres jeg alltid av et skilt ved sørenden av Mjøsa. Trautskogen, står det på det. Trautskogen?! Kan det virkelig være nødvendig?

Lofsrud er også stygt, synes jeg. Smak litt på det, og se det for deg uttalt med en våt munn og store, løse lepper. Loftsrud kunne jeg ha godtatt, men Lofsrud? På Bryn ligger Harry Fetts vei. Det er virkelig ikke særlig glamorøst! Jeg kan ikke tro annet enn at boliger med denne adressen må bli solgt under takst.

I Finnmark er det tett mellom stedsnavn man nødig vil ta i sin munn. Det oppdaget jeg da jeg jobbet med å lese aviser, og daglig leste Altaposten, Finnmarken og Finnmark Dagblad. Dessverre kommer jeg ikke på andre enn Hjemmeluft i farten.

Det kunne vært meg

Jeg leser en erindringsbok av Ebba Haslund. Der forteller hun blant annet at når hun plasserer egg i kjøleskaphyllen, passer hun på å sette dem i riktig rekkefølge, slik at de får beholde sidemannen de hadde i kartongen.