Juli 11, 2005

Varme dager på Hellerudtoppen

Kristiane: (irritert) - Hvorfor har du plutselig begynt å skru av lyset på badet hele tiden?

Geir Ove: - Fordi den dunkle belysningen i kombinasjon med gulvflisenes kjølighet etter at vi slo av varmekablene, minner meg om da vi ferierte på Korsika.

*sukk*

Jeg har verdens søteste kjæreste.

Posted by Kristiane at 11:21 EM | Comments (5)

S-ordet

Jeg er klar over at jeg kjeder kolleger, famile og venner, og ikke minst denne bloggens lesere, med mine utallige sykkelhistorier for tiden. Kan ikke den som gannet sykkelen min være så snill å oppheve forbannelsen? I så fall lover jeg å holde knyst om mitt liv på to hjul i lang tid fremover.

Men først, de siste dagers gjenvordigheter: Da jeg skulle hjem fra jobb på fredag, og tok heisen ned i det hemmelige sykkelrommet i kjelleren (som jeg først fikk kjennskap til etter at jeg hadde blitt frastjålet et hjul), fant jeg det ene dekket flatt. Ja, det turkise! Grrr.

Jeg orket rett og slett ikke å forholde meg til det der og da, men lot sykkelen stå der over helgen. I morges leverte jeg den (nok en gang) på Sportshuset, og de lovet å ha den ferdig til klokken 16. Men da jeg dukket opp til avtalt tid var den ikke engang påbegynt. Jeg behøvde imidlertid ikke engang gjøre meg morsk, før en av de snille sykkelguttene som jobber der gikk i gang, og hadde den klar i løpet av ti minutter.

Som de fleste kan tenke seg, ble det en svært varm tur hjem. Men virkelig ille ble det ikke før krysset Tvetenveien/Fyrstikkbakken. Der syklet jeg rett ut i nylagt asfalt, som på ingen måte var blitt avkjølt i den brennhete ettermiddagssolen. Varmen som sto opp fra bakken slo meg nesten i svime, og jeg steg til vers etter hvert som underlaget satte seg fast i kladder under dekkene. Etter få meter raget jeg høyt oppe i luften, som satt jeg på en veltepetter. Så nå er ikke dekket turkist lenger, men asfaltgrått.

Posted by Kristiane at 5:50 EM | Comments (3)

Juli 9, 2005

FYI

Verdens beste peanøttsmør, Extra Crunchy Skippy Super Chunk er nå å få på Meny (i hvert fall på Meny på Tveita). En kamerat hadde med et stort glass fra USA en gang, og jeg har drømt om det siden. Det var akkurat like godt som jeg husket det.

Posted by Kristiane at 6:29 EM | Comments (6)

Juli 7, 2005

Når knoklene blir til gelé

Hei du bilist som jeg passerte nederst i Tveitabakken i morges. Du sto og ventet for rødt lys helt nede i dumpen, der det er en fotgjengerovergang. Det er ikke så ofte det blir rødt her, bare når det kommer en person som skal krysse veien, og trykker på knappen. Irriterende å måtte stå og vente her, selvfølgelig, ikke minst når fotgjengeren for lengst er over, men lyset fremdeles er rødt for bilistene. Som passasjer i bil har jeg flere ganger hisset meg opp over dette selv.

Men det gir deg ingen rett til å tute langtrukkent etter meg når jeg smyger meg forbi på sykkel. Hva ønsket du egentlig å oppnå med dét? Jeg var ikke i veien for deg eller andre, og det kortet ikke på noen måte ned ventetiden din. Det var kun for å få utløp for din egen frustrasjon, det kan du innrømme først som sist.

Det er mulig du var irritert denne morgenen. Kanskje kjente du hvordan solen allerede så tidlig varmet godt, og var gretten fordi du måtte på jobb. Kona og ungene befinner seg kanskje i campingvognen ved Tyrifjorden, mens du selv vansmekter hjemme, med ansvar for plenklipp og vanning. Middagen må du stå for selv, det blir vel helst en Grandiosa uten noe ekstra på. Kveldene byr ikke på annet selskap enn Anne Grosvold, som hest intervjuer påtatt energiske politikere, og introduserer stand up-komikere som ikke har fått sitt eget sommershow i Tønsberg eller på Hvaler. Kan hende du ikke skal ha ferie på flere uker ennå, eller kanskje hadde du ferie i juni, da det regnet og var kjølig. I så fall skjønner jeg godt at du er bitter. Men det er ingen grunn til å la ditt dårlige humør gå ut over meg.

I fall du ikke er klar over det: Den uventede og gjennomtrengene lyden av et bilhorn når man selv ikke sitter inne i en bil, men er ute i friluft, er noe av det mest skremmende og sjokkartede en syklist kan oppleve. Et rasende løvebrøl ville virket beroligende i forhold. Alle bena i kroppen blir forvandlet til gummi, håret stritter, og lyden får hjertet til å løpe løpsk som i en engstelig hamster. Handlingen din rykket meg helt ut av balanse. Jeg klarte ikke lenger å nyte den vakre sommermorgenen, og knærne mine skalv fremdeles da jeg steg av sykkelen i sentrum et kvarter senere.

Det hjelper ikke om du donerer halve lønningen din til SOS Barnebyer, og bruker fritiden din til å plante vakre blomster eller lede en teatergruppe for naboens barn. Heller ikke om du gjør innkjøp for din gamle nabo som er dårlig til bens, eller er besøksvenn i fengsel. For meg vil du uansett fremstå som en bølle, en egoistisk drittsekk av verste skuffe.

P.S. Om du blir så klin gæren og rasende av å måtte stoppe for rødt lys: Hva med å la bilen stå, og ta sykkelen fatt? Da kunne du selv pleie en litt mer lettsindig omgang med trafikkreglene, og frisk luft og fuglesang ville du fått på kjøpet. Jeg tror det ville gjort deg godt.

Posted by Kristiane at 8:32 FM | Comments (10)

Juli 4, 2005

Mer sykkel

Jeg var usedvanlig sliten, lei og kjei på jobb i dag, og tellet timer til jeg kunne gå hjem. Fordelen med å begynne på jobb før fuglene får sko på, er at jeg også er tidlig ferdig. Klokken 15 blank stormet jeg nedover trappene og ut i solen. Jeg festet hjelmstroppen under haken, vred om nøkkelen i låsen, og rykket utålmodig sykkelen ut av stativet. Men bi litt! Her manglet det da noe vesentlig. Det var liksom noe med sykkelens tyngdepunkt som var forskjøvet. Nemlig: Forhjulet var borte!

Dette er sjette sommer på rad sykkelen min står parkert i stativet på Lilletorget. Den har aldri tidligere blitt utsatt for noe på dagtid. (Da noen hadde løsnet alle sykkelens skruer og wirere en natt jeg hadde latt den stå igjen etter en utagerende lønningspils, slik at sykkelen falt fullstendig fra hverandre da jeg låste den opp, følte jeg i grunnen at det var til pass for meg. Dessuten var det ingen deler som manglet.) Jeg har titt og ofte fnyst av engstelige kolleger som har lurt på om det er trygt å sette fra seg sykkelen utenfor; det kan da ikke skje noe med den midt på lyse dagen! Etter hvert som sykkelen min har blitt både slitt og ripete har jeg virkelig begynt å slappe av.

Og det er virkelig et yrende liv rundt Lilletorget, ikke minst nå om sommeren. Vaterlandsparken kryr av solbadere, uteserveringen på Café Con Bar er full dagen lang, og det myldrer av mennesker i området mellom Brugaten og Grønlandsleiret. Jeg fatter ikke at noen har nerver til å bøye seg over en sykkel som ikke tilhører dem selv, og gi seg til å fikle med forhjulet. For så å løsne det, og tilforlatelig vandre avgårde med hjulet under armen. (Det fryder meg å tenke på hvor skittent og støvete hjulet var.)

Den som måtte slepe etthjulingen gjennom byen, på jakt etter et sykkelverksted med en akseptabel leveringstid, var meg. Fordi jeg er en sykkelteknisk kløne, besluttet jeg å like godt levere sykkelen inn til den årlige overhalingen i samme slengen. Og det var på høy tid, for det viste seg at samtlige bremseklosser var nesten nedslitt, slik jeg hadde hatt en mistanke om.

Metallpedalens skarpe tenner hugget meg gang på gang i leggen, der jeg halvveis bar sykkelen avgårde, og etter et par kvartaler begynte armene mine å skjelve. Mitt yndlingssykkelverksted på Fagerborg var derfor et uoppnåelig mål (og dessuten feriestengt, når jeg tenker meg om), så jeg satte kursen for en tidligere favoritt, Oslo Sportslager.

Der var det imidlertid både dyrt og en ukes ventetid. Dessuten undret ekspeditøren høyt, etter å ha kastet et raskt blikk på sykkelen min: - Ja, om det i det hele tatt er noen vits. Noen vits?! Min fine, blå DBS Amok, som jeg fikk i morgengave! Etter å ha konsultert en av de verkstedansatte konkluderte han riktignok med at det ville være verdt pengene, men da var jeg allerede begynt å se skrått til ham.

På Sportshuset i Henrik Ibsensgate, ga de seg imidlertid straks til å finne frem forskjellige hjul og slanger, og da øynene mine falt på noen stilige turkisblå dekk som hang høyt oppe på veggen, begynte jeg nesten å tro at det var en mening med det frekke tyveriet og såret på bakbenet og alt. Hadde det ikke vært for bremseklossene som skulle byttes, kunne jeg fått med meg sykkelen straks, og billigere enn Sportslageret var det også. Jeg skal hente den i morgen ettermiddag. Med turkist forhjul. Hurra!

Posted by Kristiane at 9:33 EM | Comments (3)