Kristiane.org

Basket case

Jeg hadde aldri trodd det skulle komme dit, men saken er at jeg nå vurderer å kjøpe en kurv til sykkelen min. En sykkelkurv! Dette er en innretning jeg har latterliggjort og hånet i alle år, også her på Kristiane.org (oppdaget jeg nå mens jeg skriver dette).

Det er spesielt offroadsykler med kurv jeg har gjort narr av. Og det er nettopp en slik sykkel jeg har selv. Å besudle en kul og tøff sykkel med en kurv på styret har hittil vært utenkelig. Når jeg nå vurderer det, skyldes det selvsagt alle oppoverbakkene jeg må forsere på vei hjem fra jobben. Det er forferdelig varmt å sykle med sekk på ryggen, og når jeg kjører vesken-på-bagasjebrettet-trikset, er jeg livredd for at den skal hoppe av i en sving. Så derfor, altså.

En annen fordel er at dette ytterligere vil distansere meg fra tentakkel-syklistene. Dere vet, kreaturene i neon-trøyer og stramme lycra-shorts. Med aerodynamiske hjelmer, og solbriller som gir dem fasettøyne, stirrer de tilsynelatende blindt fremfor seg. De leker ikke sykling! Tankene går uvergelig i retning store og glinsende utenomjordiske insekter når de presser seg forbi, der jeg holder nesten 50 km/t nedover Tveita-bakkene. (For disse insektene har et sterkt konkurranseinstinkt, og må alltid forbi deg, uansett hvor fort du sykler.)

Om kurven på den annen side plasserer meg godt og vel i kategorien gammel dame med kurv på styret, får det bare være. Jeg er da i mitt 33 år, og det er ingen grunn til å kjempe imot.

Tarvelig, heslig og vemmelig

Det slår ikke feil. Jeg blir forvandlet til en sjuske straks jeg er alene hjemme. Allerede den første dagen er tegnene tydelige. Jeg rer ikke sengen med det det lurvelekre sengeteppet. Kjøkkenbordet blir raskt fylt opp av Aftenpostens reklamebilag, som jeg plutselig er for lat til å kaste i papiravfallet. Jeg sitter skjevt på stolen når jeg spiser, og børster bare smulene av tallerkenen, før jeg gjenbruker den ved neste måltid. Blenderen blir stående med smoothie-rester i oppvaskkummen, fordi jeg ikke gidder å ta den fra hverandre og sette den i oppvaskmaskinen. På sofaen ligger pleddet i uorden etter at jeg slumret inn til Dagsrevyen i går, og på vasken på badet står en dorullkjerne. Tomme juicekartonger balanserer på knekkebrødsmulene på kjøkkenbenken. På gulvet ved verandadøren ligger det en død myhank. Den lå der i går også, jeg har skrittet over den flere ganger.

Jeg gleder meg til kommer hjem igjen. (Selvsagt ikke for at han skal rydde - det får da være grenser - men fordi jeg må ta meg sammen før den tid.)

Nesten ren seksognitti

I taktfast marsj med svært mange andre, prøver også jeg - når jeg først skal spise sjokolade - å velge den mørke varianten med mye kakao. Den som Fedon anbefaler. Ikke bare er denne sjokoladen sunn, eller i hvert fall mindre usunn enn den (akk så) gode gamle melkesjokoladen. Det praktiske er at jeg trygt kan oppbevare den i skapet. Om jeg får lyst på sjokolade, er det nemlig aldri denne mørke typen jeg fyser på. Nei, da spinner tankene mine rundt melkesjokolade, aller helst fra Lindt.

Det er dermed lett å styre unna. Likevel hender det jeg er så nøden at jeg knekker av et par ruter mørk sjokolade. Aldri mer enn to ruter. Rutene er riktignok større enn hva tilfellet er for de vanlige tohundregrams sjokoladeplatene, men de er også langt tynnere, så jeg tenker det går på ett ut i mengde. Forskjellen er imidlertid at jeg aldri spiser bare to ruter av vanlig sjokolade. To rader er mer vanlig, eller kanskje fire. Dermed finner man seg med ett i den gunstige situasjonen at man ikke bare spiser sjokolade sjeldnere, men også mindre per gang.

For et par uker siden kom jeg over en annen og mer ekstrem variant av den mørke sjokoladen. Også denne en Freia Premium, men med hele 86 - åttiseks - prosent kakao. Pføy! Den smaker som bitre, hardt sammenpressede kakaobønner - og når jeg tenker meg om, er det vel akkurat det den består av også. Innholdsfortegnelsen sier riktignok at sjokoladen inneholder sukker, men det har jeg vanskelig for å tro.

En merkverdig egenskap er at denne sjokoladen tilsynelatende ikke vil ned i halsen. Der vanlig sjokolade glir rett ned, butter denne liksom imot. Det er som man forsøker å klappe en bullterrier mothårs. Eller prøver å svelge en hel, hardkokt eggeplomme. Etterpå føler man at man går rundt og fnyser kakaopulver i flere timer. Her om dagen fant jeg en enslig rute liggende på benken. Jeg hadde slitt så lenge med den første ruten at jeg hadde glemt - og siden forlatt - den andre. Det er besynderlig og uvanlig oppførsel fra denne kanten.

Med denne sjokoladen i hus begynner jeg å nærme meg et nullpunkt hva angår sjokoladespising. Med andre ord en suksess, bortsett fra at man ikke koser seg like mye.

Middagsmat og Neil Young

Spaghetti med Dolmio er middagsrettenes svar på Neil Youngs Harvest. Noen ganger kan jeg bli stående fullstendig i villrede foran CD-hyllen. Til tross for nesten tusen svært gode plater, er jeg ute av stand til å finne noe jeg vil høre på. I slike tilfeller tyr jeg gjerne til Harvest. Og det er alltid et hjertelig gjenhør, enten jeg spilte den uken i forveien eller for fem måneder siden.

Som når jeg er i butikken og ikke klarer å bestemme meg for hva jeg vil spise til middag. Dette er en situasjon man lett kan unngå med litt planlegging, men likevel hender det stadig jeg trasker vankelmodig rundt på Meny i Tveita-senteret. Utmattet etter en dag på jobb, fantasiløs, og trippende av sult. Da ender jeg gjerne opp med et Dolmio-glass i handlekurven.

Slik man gjerne kan la Harvest bli liggende i CD-spilleren en stund uten at man blir lei, kan man godt spise spaghetti med Dolmio flere dager på rad, dersom det er rester igjen. Man får kanskje ikke det samme kicket som man fikk den første dagen, men det er godt, og kan aldri bli feil, akkurat som Harvest. En klassiker, med andre ord. Lavmælt, enkel og genial.

Right next to the right one

Seks år siden i dag!

Bitter, nå

Enda godt vinteren var såpass mild, slik at vi har ved igjen, og kan fyre i ovnen. Det er tross alt bare ti grader ute, og temmelig kaldt inne også, etter at jeg i overmodig optimisme bodet oljeovnene tidlig i mai. Nå knitrer det atter lystig bak glassdøren, og er lunt og godt i stuen (for første gang på uker).

Men egentlig er jeg fly forbannet. Da vi flyttet opp hit på sensommeren i fjor, mjæret jeg i vei om hvordan jeg, når vinteren kom, kunne spenne på meg skiene rett utenfor døren, og stryke til skogs. Så kom en vinter uten skiføre i Østmarka overhodet (bortsett fra fire dager i november, mens vi var i Luxembourg).

Siden har jeg holdt det gående om hvor deilig det skal bli å bruke terrassen. Jeg har fablet om grilling, reker og hvitvin. Hjemmebrygget øl i kveldssol, frokost i det fri, og helgeformiddager med solbriller og aviser. Men hittil, og jeg minner om at vi faktisk skriver den tredje juni, har vi knapt nok sittet ute. Regnet strømmer ned, og det ser ikke ut til at det er noen bedring i sikte. Igjen gjør jeg Lillebjørns ord til mine: Jeg har min egen tordensky som følger meg.