Kristiane.org

Tiårsjubileum!

Helgen skal tilbringes på Hedmarken, nærmere bestemt i mitt kjære Moelv.

For anledningen:

Those were the days my friend
We thought they'd never end
We'd sing and dance forever and a day
We'd live the life we choose
We'd fight and never lose
For we were young and sure to have our way.

Placebo-effekten:

Å føle seg syk og skral, men likevel tvinge seg på konsert ettersom billettene var dyre og man har gledet seg til dette i et halvt år, for så å forlate Rockefeller et par timer senere som et nytt menneske. Utrolig bra konsert! Kan ikke helt se hvorfor Dagbladet og VG unnlater å anmelde den, men dem om det.

Er det bare meg som synes låta "Special K" minner svært om The Kids' "Norske jenter" [1], om noen husker den?

[1] Ref.
Ooouuuiii - norske jenter elsker vi
De fyller meg med fantasi
De gjør meg vill og fri

Ooouuuiii - norske jenter gjør meg sprø
Det føles som om jeg skal dø
Jeg smelter bort som snø

En kur for alt

Jeg har alltid vært en Dum Dum Boys-konsert i minus: I mai 1989 - jeg var 16 år gammel – skulle jeg se Dum Dum Boys live for første gang. Det var Splitter Pine-turneen, og forventningsfulle møtte vi opp på Circus/Voice/Alaska – eller hva nå kjelleren på Chateau Neuf het på det tidspunktet.

I tillegg til at vi gledet oss kolossalt, hadde vi også det ulidelige spenningsmomentet hvorvidt vi ville klare å få billettkontrollørene til å tro at vi hadde fylt 18. Vi var derfor ganske eksalterte. Tenåringshysteriet lå en millimeter under huden, mens vi forsøkte å se avslappede, tilforlatelige og ikke minst kule ut i køen. Jeg har aldri sett noe særlig eldre ut enn jeg er (kanskje bortsett fra nå for tiden, *sukk*), likevel ble jeg bare stoppet ved én anledning.

De skarpeste av dere har allerede gjettet at det skjedde på nettopp denne konserten med Dum Dum Boys. Av vårt følge på fire kom to inn, mens to ble nektet i døren. Det var ikke fritt for at det falt et par bitre tårer på hjemveien.

Tapet av konserten ble bare i liten grad oppveid av at Maria kom hjem med t-skjorte og autograf til meg, og selv om jeg har sett Dum Dum mange ganger siden, har jeg alltid båret med meg tapet av denne spesielle konserten.

Men nå kom payback time! I anledning at Dum Dum Boys straks skal ut på turné har de øvd flittig den siste tiden. Et lyst hode i managementet kom på at det kunne være en idé å øve for et publikum, og dette eksklusive arrangementet ble jeg ad omveier invitert med på.

Allah og herregud! Det er en av de beste konsertene jeg har sett. Ord blir fattige, men to ting er sikkert: Man kan komme til å angre sterkt dersom man går glipp av lørdagen på Norwegian Wood i år. Og Prepple er fortsatt Norges kjekkeste mann.

Mappen min

Jeg tviler i grunnen på at det er opprettet noen mappe på meg i overvåkningspolitiets arkiver, men enkelte hevder at alle barn født av AKPere fikk sin egen mappe. Den må i så fall være tynn: Å bli observert i demonstrasjonstog mens man sitter i sportsvogn kan umulig virke truende for rikets sikkerhet, heller ikke kan det være noe å skrive side opp og side ned om.

Skjønt de kan jo ha fått noe ut av opptoget av barn på en av AKPs sommerleire, der vi marsjerte i rekke mens vi sang ”Høyt opp til fjells samler vi troppen, stolte ørn – marsj partisan”. Hvis de studerte oss nøye kan de ha fått med seg at en del av oss faktisk sang ”...marsj marsipan”.

Da fristen for å be om innsyn gikk ut nyttårsaften, sendte jeg en mail der jeg ba om å få se min eventuelle mappe. Og i dag fikk jeg svar: ”Det kan opplyses om at Deres søknad vil være ferdigbehandlet innen 01.07.2005”.

To be continued...

(.. men smør deg med tålmodighet.)

Etter forholdende bra

Det er avskyelig å være syk, og jeg synes ganske synd på meg selv her jeg ligger. Men jeg er heldig også: Geir Ove er mannen med lampen, og gjør sykeleiet så behagelig som overhodet mulig. Han bringer Bentasil, Kleenex, saftogvann og sjokoladedragerte rosiner. I går kom han trekkende med "Pride and Prejudice" på video (fem herlige timer med Colin Firth, romantikk og fantastiske kjoler), og nå lager han nachos med masse chili, jalapeños og fantastisk hjemmelaget salsa, for at jeg skal smake maten. Heldig, jeg.

Den veien høna sparker

Jeg har feber, dundrende hodepine og kjempevond hals. Hadde jeg enda blitt syk i forrige uke, da alt var døllt og det regnet hele tiden, men nei, loven om alltings iboende faenskap sørger for at jeg går ned for telling når sommeren endelig har kommet og det skjer masse gøy.

I tillegg har jeg ikke tilgang på templaten til min egen blog. Murphy - nok en gang - sørger selvsagt for at dette skjer akkurat idet jeg har gjort noen endringer i farvene som skulle være så midlertidige at de ikke skulle bli oppdaget en gang. Blogger har stengt meg ute fra administrative gjøremål i flere dager, og gudene vet om jeg i det hele tatt får postet dette. Blæh.

Panic on the streets of Oslo

Kveldens høydepunkt? Vel, det må ha vært da Idol-Morten Ståle entret lokalet samtidig som Geir Rakvaag sang beskjedent fra scenen:

"(...) Burn down the disco
Hang the blessed DJ
Because the music that they constantly play
IT SAYS NOTHING TO ME ABOUT MY LIFE
Hang the blessed DJ
Because the music they constantly play

On the Leeds side-streets that you slip down
Or provincial towns you jog 'round
Hang the DJ, Hang the DJ, Hang the DJ
Hang the DJ, Hang the DJ, Hang the DJ
HANG THE DJ, HANG THE DJ, HANG THE DJ
HANG THE DJ, HANG THE DJ
HANG THE DJ, HANG THE DJ
Hang the DJ, Hang the DJ, Hang the DJ
HANG THE DJ, HANG THE DJ
HANG THE DJ, HANG THE DJ
Hang the DJ, Hang the DJ, Hang the DJ
HANG THE DJ, HANG THE DJ
HANG THE DJ, HANG THE DJ
Hang the DJ, Hang the DJ"

Nye idoler og gamle takter

Maria og jeg skal se Idol-finalen og drikke øl. I pausen skal vi sminke oss og drikke mer øl, og etter avstemningen skal vi på Nye Takters 25-års jubileumsfeiring på Pigalle. Det kommer til å myldre av gamle rockeskinn der, noe som 1) er kult i seg selv og 2) gjør at vi to kommer til å fremstå som unge og freshe.

Jeg har vanskelig for å se for meg hva som kunne gjort denne dagen bedre. Eller, det kunne vært oppholdsvær. Men i dag fremstår selv dette evinnelige regnet som bagatellmessig. Må fly!

LOL

Vår nye avdelingsleder sendte nettopp ut en mail med informasjon fra vårt moderselskap til hele redaksjonen. Det vil si, hun videresendte den, og føyde kun til "FYI" for egen regning. Jeg måtte le da en av mine kolleger ble alarmert og trodde det sto "FY!" - med utropstegn - som i "skam deg". Hvilket skremte ham i disse nedbemanningstider. Da vi hadde oppklart det hele skulle jeg harselere vennlig over hans grenseløse uvitenhet, men da fikk jeg flertallet mot meg. De fleste var skjønt enige om at dette lett kunne misforstås.

Den nye Dylan

Jeg vet ikke hvor mange som husker debatten om nulling som herjet i 1998. To populære forfattere, Torgrim Eggen og Anne Holt ble nullet av Kulturrådets vurderingsutvalg. Hvilket betød at hverken Eggens ”Den nye Dylan” eller Holts ”Mea Culpa” ble funnet verdige å omfattes av innkjøpsordningen til bibliotekene.

Ekstra pikant ble det fordi Eggen kort tid i forveien hadde karakterisert Holt som en middelmådig forfatter. (Jeg håper han siktet til hele forfatterskapet hennes; om det kun var den aktuelle boken underdrev han kraftig.) Innspillet var også en kritikk av måten Holt bruker pressen - en kritikk som ikke har blitt mindre berettiget de siste årene.

Eggens bok burde etter min mening aldri vært nullet. Jeg sier ikke at det er stor litteratur, men han skriver morsomt og innsiktsfullt, om et miljø han kjenner godt. Men nok om det, det var slett ikke det dette innlegget skulle handle om. Bare én digresjon til, forresten: Den kulørte dagspresse gasset seg selvsagt i debatten om nullingen, og mange av krigstype-overskriftene ble ekstra morsomme når man føyde en k til n-ordet.

Den nye Dylan handler i korte trekk om en folkekjær artist og en institusjon i norsk kulturliv, den fiktive Sværre Sæverud. (Se for deg en blanding av Åge Aleksandersen, Jørn Hoel og Lillebjørn Nilsen.) Han har tatt fatt på siste strafferunde av karrieren, fyller snart 50 år og skal gi ut en ny plate, men er i ferd med å avsløre at han egentlig ikke har noe å fare med musikalsk. Selv om bokens hovedperson altså er fiktiv, vrimler det av skikkelser fra musikk- og underholdningsbransjen i romanen, og miljøet skildres detaljert og med glimrende satire.

Tilgi at det kommer en spoiler her, men boken er tross alt seks år gammel, så det kan umulig være så farlig. Mot slutten av boken er Sverre Sæverud virkelig i hardt vær, etter å ha opptrådt dritings i direktesendt lørdagsunderholdning på NRK (der han til programleder Ivar Dyrhaugs fortvilelse kommer med hatske utfall mot Halvdan Sivertsen). Siden lager han skandale i sin egen, storslåtte 50-årsfeiring på Grand Hotell, før han omkommer under dramatiske omstendigheter. Media har ikke vært nådige etter den forargelige oppførselen, men etter stjernens død får selvfølgelig pipen en annen lyd.

I boken bryter Eggen åndsverksloven, og presenterer sin egen tekst som Åge Aleksandersens hyllest til Sverre Sæverud:

Det var derfor med en viss forbløffelse og lattermildhet jeg fant dette på trykk i Dagsavisen da Björn Afzelius døde halvannet år etter at boken kom ut:

Jeg sier ikke at de to tekstene er like, men det er ingen tvil om at Eggen kjenner sine pappenheimere, og vet hvem som kommer på banen når grånende rockere faller fra.

Michelle, ma belle

Er ikke Jostein Hasselgård som representerer Norge i Melodi Grand Prix svært lik Michelle Pfeiffer?

Uutholdelig sendrektighet (eller: Hjertesukk fra Sandakersenteret)

Så lenge det forventes av meg at jeg skal reise meg for eldre og skrøpelige på trikken - hvilket jeg (nesten alltid) gjør med glede – er det da for mye forlangt at ekstraordinært trege mennesker slipper meg foran seg i bakerikøen?

Jeg klandrer ikke folk for å bruke lang tid: Dersom eneste gjøremål hele dagen er å handle noen matvarer og deretter drikke kaffe på konditoriet, er det fullt forståelig at man med hensikt trekker ut tiden.

Ser man imidlertid at det står et menneske bak en i køen som egentlig holder på med noe annet, for eksempel er på jobb, eller maler et kjøkken, og bare er innom for å handle et par boller til formiddagsmat – ja da bør somlepaver tre til side og la andre handle først. Noko for noko, som det heter.

Kondens og annen faenskap

Jeg misliker sterkt å sykle i regntøy. HellyTech til tross, jeg blir varm og klam og hissig. Når jeg snur på hodet for å sjekke trafikkbildet bak meg, ser jeg bare inn i min egen hette, og farlige trafikale situasjoner oppstår. Når jeg så tar hetten av for å minske risikoen for ulykker, blir håret mitt vått og fullt av søle, og iskaldt regn renner i strie strømmer nedover ryggen på meg. Hhhh.

Doveggrafitti

I gamle dager gikk jeg alltid rundt med en sprittusj i lommen, for å kunne uttrykke meg i kraftige og blanke bokstaver dersom inspirasjonen meldte seg mens jeg var ute på byen. Jeg har alltid vært flinkere til å komme opp med passende sitater enn til selv å dikte, så det var gjerne bruddstykker fra yndlingsdikt eller musikktekster det gikk i. Jeg syntes det var stor stas da Dagbladet Fredag hadde en reportasje om fenomenet, og siterte fra en av gjengangerne mine som de hadde funnet på salig Beckers. Jeg var tyve år gammel og følte meg full av livserfaring da jeg i en litt bitter periode gjorde Inger Hagerups ord til mine på slitne toaletter rundt om i Oslo:

"Og meg skal ingen djevel få beklage: Jeg elsker innerst inne nederlaget."

Den beste dografittien så jeg imidlertid på gamle Kafé Nordraak, nå gjenoppstått som Kafé Ska. Mellom den nedre dørkanten og gulvet var det en glippe på cirka fem centimeter, og en gang jeg satt på toalettet ble jeg oppmerksom på at det sto noe med bitteliten skrift helt nederst på døren. Jeg lente meg så langt frem som forsvarlig var, og klarte såvidt å myse frem hva som sto: "Se opp for limbodansere".

Jeg så det levende for meg og holdt på å le meg i hjel.

Pels er for pelsdyr

Jeg har kviet meg litt for å fortelle om dette, grunnet uunngåelig pinlig innrømmelse innledningsvis: Da jeg var ute for å kaste aviser forrige lørdag ble jeg oppmerksom på et nummer av Se og Hør som lå aller øverst i papircontaineren. Jeg kunne ikke dy meg, og sendte noen rappe øyekast til høyre og venstre. Da jeg mente meg usett smuglet jeg bladet opp i genserermet, og sprang opp i leiligheten med bankende hjerte. [1]

Se og Hør skuffer sjelden, og allerede ett par sider inn i bladet falt øynene mine ned på overskriften ”Big Brother-Pia søker profesjonell hjelp mot penisskrekken: Håper jeg kan ha sex på bryllupsnatten”. Utrolig nok var likevel ikke denne bildereportasjen det mest skjellsettende i bladet.

Se og Hør 14/2003 bringer nemlig en artikkel om fotballspiller André Bergdølmo. Under tittelen ”Jeg er jungelens konge” forteller han om sin hobby: Å jakte på og drepe eksotiske dyr. Bergdølmo avbildes blant annet med en død sebra, en leopard, en bøffel og en apekatt. Bildene viser en bredt smilende Bergdølmo i vinnerpositur og med rifle, og en av bildetekstene lyder ”Dette vortesvinet felte André til sin sønn”(!). Eh, javel.

Om nedleggelsen av leoparden forteller Bergdølmo: ”- Vi hadde hengt opp et åte i et tre og ventet hele 12 kvelder før den nydelige hannen dukket opp.”

Nei og nei for en barsk jeger!

”Han fyrte av et skudd og det enorme kattedyret deiset i bakken med et fryktinngydende brøl”, skriver reporteren begeistret videre. ”Den kvelden hadde vi en fantastisk feiring rundt leirbålet”, uttaler Bergdølmo.

Er det mulig?! Jeg har aldri vært noe glødende dyreverner, og må innrømme at jeg ofte blir oppgitt og matt av NOAHs talspersoner, og av mennesker som Brigitte Bardot sitt patetiske engasjement i forhold til dyr (som kanskje ergrer meg mest fordi hun ikke respekterer menneskers rettigheter). I motsetning til svært mange i min omgangskrets har jeg aldri leflet med vegetarismen; den observante leser vil tvert i mot ha fått med seg at jeg har en gås på skogen hva angår mitt forhold til foie gras.

Men denne reportasjen, totalt uten kritikk av barbariet, er noe av det drøyeste jeg har sett. Hvordan kom han på å skaffe seg en slik fritidssyssel? Vi snakker om en vanlig 31-åring vokst opp på Skjetten, ikke en rikmannsønn fra Durban. Jeg er redd svaret er så enkelt som ”Alt for mye penger”. Kjære vene, det er nesten så jeg begynner å bifalle golf!

Teorien min om at fotballspillere er langt mer oppegående enn langrennsløpere fikk seg et skudd for baugen, men så kom jeg til å tenke på ekteparet Beckham og John Carew, og konstaterer bare at det finnes flere unntak som bekrefter regelen.

[1] En enda lammere unnskylding enn klassikeren ”da jeg var hos tannlegen sist, leste jeg at...”, jeg innser det.

Don't be afraid now, not anymore

Ulrik er sykemeldt på grunn av tidligere omtalte sykkeluhell, og han kjeder seg. Så vi har snakket lenge i telefonen, og siden per SMS og mail. Det begynte med at han sendte meg skremmende røntgenbilder av skulderskaden (luksasjon, faktisk).

Jeg er ikke sikker på hvorfor det tok den retningen, men jeg skremte ham tilbake med Kittelsens ”Pesta i trappen". Tilbake fikk jeg Bob fra Twin Peaks.

Vel! Jeg sprang på loftet, hentet Mitt Skattkammer-bøkene og scannet heksen Pomperipossa som jeg fyrte avgårde i mail. Ulrik påpekte imidlertid at hun ikke er like nifs som før, og det har han jammen rett i. I hvert fall ikke i forhold til Elsa Beskows troll, som jeg fikk tilbake. Iiik!

Jeg tok imidlertid siste stikk. Ulrik gikk rett i bakken da jeg sendte ham dette bildet fra Ulven og de syv geitekillingene, også det fra Mitt Skattkammer.

That's Entertainment?

TVNorge viste nettopp en teaser for et program som skal sendes senere i kveld. Scenen er Veronica og Per Orderud som sitter i en sofa.

Veronica: Etterpå skal jeg fortelle deg hvordan Per trener aerobic sammen med oss jentene i fengselet.
Per: *smiler fåret*

WTF?! Jeg trodde ikke mine egne øyne.

Rimi, min nye leverandør av musikk

Det var lang kø på Rimi i sted, og jeg ble stående og bla i CD-stativet. Forøvrig en innretning jeg mener er fullstendig malplassert i en dagligvareforretning, og som jeg vanligvis ignorerer. Mye skit, kunne jeg konstatere, men plutselig sto jeg med en godbit mellom hendene: "Alternative Eighties", en tysk utgivelse (men originalinnspillinger). 20 låter med blant annet The Clash, Dexys Midnight Runners, Wall Of Woodoo, Talking Heads, The The, Violent Femmes, REM, The Jesus And Mary Chain og Pixies. Og videre: Nick Cave And The Bad Seeds, Tom Waits og The Pogues! Alt dette for 59,50 kroner.

Hva blir det neste, at jeg finner sommergarderoben min på Coop Obs?

Dugnad

Jeg har sans for konseptet, men er mindre begeistret for gjennomføringen. De siste timene har jeg vasket oppgangen, fem etasjer brede trapper, med ekstra mange trinn på grunn av generøs takhøyde.

Jeg ble først oppgitt over å for andre år på rad bli tildelt denne lite attraktive oppgaven, men bestemte meg for å ta det som en treningsøkt. Dessuten var det morsomt da en nabo som hadde glemt – eller ga faen i – dugnaden, tråkket uforvarende inn blant flittige arbeidsmaur som rakte, vasket og bar kvister. Han så svært skamfull ut og hadde røde ører da han strøk forbi meg der jeg lå på knærne og skurte.

Jeg hadde tenkt å gi ham det onde øyet, helt til jeg kom på en episode fra noen år tilbake, i en annen bygård. Jeg husker ikke om vi snek oss unna eller glemte dugnaden, men det er mulig det var det første ettersom det gikk en gjev fotballkamp på TV. Det kunne gått bra, men så glemte vi oss og bestilte fra Mr. Pizza rett over gaten. Det var pinlig å passere dugnadsgjengen på vei ut for å hente maten, men langt verre da vi skulle tilbake igjen: Kanossagang med duftende pizzaesker.

Da jeg hadde harelabbet meg helt til bunns i trappen i sted oppdaget jeg noe fint. En yndig selskinnsportemoné hang på en krok helt nede ved gulvet, innerst i hjørnet. Som jeg elsker slike hemmelige skatter! Jeg sitret av spenning da jeg åpnet den, og ble ikke skuffet: På rød silke lå en bitteliten nøkkel.

Jeg skulle ønske jeg videre kunne fortelle at jeg også fant et kart som ledet meg til et skrin fullt av gull og edelstener, men jeg så straks at det var en slik nøkkel til å lufte radiatoren med. Sjarmerende og morsomt var det likevel.

Fra vinduet kan jeg forresten se naboene sosialisere og grille i bakgården, i øsende regn. Dem om det. Den delen av programmet har jeg ikke dårlig samvittighet for å droppe.

Hey, Mr. Postman:

Verandaliv - endelig!

Sykesøster

Jeg fikk bakoversveis da Inger, som jobber som sykepleier, svarte følgende da jeg etterlyste henne per SMS fordi hun somlet med å komme til en fest i går: "Er på vei. Litt treg. Måtte sy. Ble stygt."

... før jeg kom på at hun var ferdig på jobb for flere timer siden. Det var en detalj på kjolen som skulle fikses, ikke et operasjonssår som ble tråklet sammen i all hast, slik jeg et øyeblikk så for meg.

Inger på sin side fikk bakoversveis da hun kom på jobb i går morges. Da hun fikk oversikten over nyinnlagte pasienter fant hun navnet til broren vår på listen. Ulrik hadde vært på vei hjem fra byen på sykkel og gått overende utenfor Glasmagasinet, der kombinasjonen asfalt, trikkeskinner og brosten kan være vanskelig nok å forsere selv uten at det er promille inne i bildet. Han ble svært glad da familiens Florence Nightingale kom på jobb, og - heldigvis! - står det etter forholdene bra til med ham.

Brødskiver til middag og brødskiver til dessert...

... sang Michael Krohn i gamle dager.

Min tilværelse som konferanse-enke er straks over, og godt er det. Når jeg er alene hjemme lever jeg som en slusk, og dette er maten jeg har tilberedt hjemme den siste uken:

Mandag: Ciabatta med Pragerskinke
Tirsdag: Ciabatta med Pragerskinke
Onsdag: Ciabatta med tapenade og hardkokt egg
Torsdag: Ciabatta med tapenade og hardkokt egg

Jeg har bare børstet av smulene og spist av den samme tallerkenen hele uken; tiden uten oppvaskmaskin sitter fortsatt i ryggmargen.

I kveld tror jeg jammen jeg skal skeie ut med varm mat, og hente meg en pizza på hjørnet.

Think Greek

Det er med stolthet og glede jeg bærer min "I love my geek"-t-skjorte, men etter en episode i går ble jeg litt betenkt. Jeg ble presentert for et nytt menneske, som kommenterte påkledningen min på følgende måte: "I love my greek? Har du vært på ferie i Hellas nylig?"

Han smilte da han sa det, men jeg så at han plasserte meg i bås med bærere av t-skjorter med "Sug og svelg, god helg"- eller "Ti grunner til at øl er bedre enn damer"-motiv. Å faen.

Til den det måtte angå

Kunne noen vennligst få T9 til å fungere slik at ordene som blir oftest brukt legger seg "øverst", så jeg slipper å trykke meg gjennom rus, sur, sus, pur, str og sup før den endelig foreslår pus? Det er særlig irriterende når man kommer i skade for å trykke en gang for mye slik at pup kommer opp, og man må starte helt på nytt.

Det hadde også vært praktisk om T9 hadde kapasitet til å huske litt flere av ordene jeg legger inn, slik at gjengangere i mitt SMS-vokabular som Teddys, døll, faen, babler, iiik, presang og asen, ikke hele tiden forsvinner og må tastes inn på nytt.

På forhånd takk!

Nesten litt skummelt

Jeg satt og tekstet med min frankofile venn. Vi slo blant annet fast at været denne uken neppe gir mulighet for utendørs drikking av Chablisen jeg hadde med fra påskeferie, som planlagt. Mens vi skrev litt frem og tilbake, gjorde jeg også et søk i Google, et søk etter et uttrykk som slett ikke hadde noe med Morten å gjøre. Jeg fikk bare opp noen få treff, og det første jeg klikket meg inn på var et innlegg i en dansk diskusjonsgruppe. Et innlegg om ”problemer med formvalidering” (ja, han er litt nerd ;)), skrevet av - nettopp - Morten!

Ufaenmegtrolig.

The moment I wake up/before I put on my make up

Jeg bodde i mange år på Vålerenga, der det var det helt greit å kle seg som en østfolding på lørdagshandel i Strømstad når man skulle i butikken. Joggebukse var helt kosher, uformelige, utvaskede t-skjorter likeså. Jeg var flere ganger i kiosken i pysjamasbukse, ja faktisk sogar en gang på Jordal Bistro. Det er mildt sagt utenkelig å gå i pysjamasbukse på Café M, som nå er mitt nærmeste utested. På Majorstuen er folk elegant antrukket, også når de bare skal ut for å handle noen basale matvarer på Bunnpris. Jeg burde ha lært dette nå, etter å ha bodd i mondene omgivelser i ett år, men likevel begir jeg meg stadig ut i nærmiljøet iført joggebukse og uten sminke. Når jeg så står i kø blant poshe piker og fasjonable fyrer angrer jeg, og prøver å trekke hodet ned i jakkekraven, slik en skilpadde gjemmer seg i skallet sitt.

17. mai i fjor hadde vi nettopp flyttet inn i ny leilighet, og tilbragte formiddagen med å pakke ut. Det var utrolig varmt, så jeg var kun iført bikinibukse og en t-skjorte. I en av eskene jeg tømte fant jeg et plastdiadem innkjøpt i forbindelse med kronprinsbryllupet, som jeg satte på hodet og straks glemte. Litt utpå dagen hørte jeg et musikkorps ute i Jacob Aallsgate, og stormet ut på verandaen for å se. Jeg ble stående og henge over rekkverket og suge til meg inntrykk og atmosfære. Gaten badet i solskinn, og kombinert med bjerketrær, drillpiker og is-spisende, glade barn, var det som en instant-17. mai, rett i blodåren.

Plutselig oppdaget jeg at også naboene hadde trukket ut på sine balkonger da de hørte hornmusikken. De var kledd i bunad eller dress, og stirret på meg der jeg sto i mitt noe aparte 17. mai-antrekk, med et diadem som kronen på verket. Jeg rakk akkurat å se de bestyrtede ansiktene deres før jeg styrtet inn med brennende kinn. Antakelig trodde de jeg var ravende gal og innbilte meg at jeg var dronningen som skulle vinke til folket.

Dette opptrinnet er muligens årsaken til at vår gamle, elskelige nabo overhodet ikke virket overrasket da hun ringte på i går og jeg åpnet døren iført en minimal strandkjole i rosa frotté, til tross for at sneen lavet ned. Jeg holdt nemlig på å vaske badet, og blir alltid så våt når jeg skurer ned dusjkabinettet. Jeg rakk å hive på meg en hettejakke over, men er ikke sikker på om det gjorde saken bedre.

Apropos minimale kjoler: Da vi bodde i Torshovgata hadde vi fellesvaskeri i kjelleren. Det var rift om maskinene, og man måtte skrive seg på liste en god stund i forveien. En tidlig morgen vi hadde kommet fra interrail med nattoget fra København, så jeg mitt snitt til å vaske utenom turen min. Vi hadde vært borte i fire uker, og nesten alt jeg hadde av klær var skittent. Da jeg kom ut av dusjen slang jeg på meg det som lå nærmest og var rent, en kort og utringet variant av ”den lille sorte”; kjolen enhver pike med respekt for seg selv har i garderoben. Så løp jeg ned i vaskekjelleren mens jeg prøvde å regne ut i hodet hvor mange maskiner jeg ville rekke før de andre beboerne kunne kreve sin rett.

De tre(!) reparatørene som var hyret inn for å fikse tørketrommelen gjorde store øyne da jeg kom anstigende i aftenkjole og slippers med en diger IKEA-pose full av skittentøy over skulderen, før klokken ni om morgenen. Jeg på min side ble ganske forlegen, og trakk og dro i kjolen for å få den lengre i alle ender.

Hvorfor klarer jeg ikke å si fra?

- Hadde jeg vært 20 år yngre hadde jeg prøvd meg, erklærer han, og lener seg mot meg. Han har svømmende øyne, portvinsnese og hodet hans er dekket av noe som minner om gult kjønnshår. Deretter legger han i vei om at jeg ikke må ha komplekser for at jeg har ”litt for mye”. ”Det er godt å ha litt å ta i”, som han uttrykker det. Jeg venter bare på ”mye å ta i, mye å være glad i”, en klisjé som underlig nok ikke kommer.

Jeg får lyst til å gi ham et realt ballespark, men blir sittende like paff som den gangen Maria og jeg var i Alanya i Tyrkia. Mens vi lå og på stranden og leste ble vi oppsøkt av en strandløve (se for deg han med elg-capsen i Dagblad-reklamen). Han tok kontakt med meg for å fortelle at selv om jeg sikkert hadde komplekser på grunn av fregnene mine, syntes han at jeg var pen, og ville jeg ikke være med ut og spise middag?

Begge episodene er like forbannet utålelige. Forskjellen mellom dem er at sistnevnte ble iscenesatt i 1993 av en adonis på noen og tyve år, hvis hobby – om ikke yrke – var å sjekke opp skandinaviske jenter på stranden. Den første var det en høyt utdannet 55 åring (hvis yrke utrolig nok er å hjelpe mennesker i nød) som sto bak. Han er attpåtil tillitsvalgt og har verv, og opptrinnet fant sted i mai 2003.

Feil nummer

Idet jeg skal sette nøkkelen i låsen, hører jeg at mobiltelefonen ringer inne i leiligheten. Jeg får opp døren i en fart, hiver handleposene inn i gangen, stuper etter selv og svarer andpustent:

- Det er Kristiane?
Dame med sørlandsdialekt: - Har du Mogens der?
Jeg: Beklager, da tror jeg du har ringt feil.
Dame med sørlandsdialekt: *snurt* Nei, det har jeg da slett ikke, dette er nummeret jeg har fått oppgitt.
Jeg: Mulig det, men ettersom du nå likevel kom til meg, og jeg ikke kjenner noen Mogens, så...?
Dame med sørlandsdialekt: *mumle* *slenge på røret i en tilstand av komprimert uhøflighet* [1]

Gås!

[1] Formulering lånt av Ingvar Ambjørnsen

Soundtrack of my day

Disse låtene fikk meg til å fyke rundt som en hvit tornado, vaske bad og toalett, skifte sengetøy, rydde på kjøkkenet samt sørge for en generell oppgradering av leilighetens tilstand:

Downtown - Petura Clark
Just listen to the music of the traffic in the city,
linger on the sidewalks where the neon signs are pretty (...)

It's My Party - Lesley Gore
It's my party and I cry if I want to!

Be My Baby - The Ronettes
I'll make you happy, baby
Just wait and see
For every kiss you give me
I'll give you three

Dream A Little Dream Of Me - The Mamas And The Papas
Stars shining bright above you
Night breezes seem to whisper "I love you"

Sink To The Bottom - Fountains Of Wayne
Cars on the highway, planes in the air
Everyone else is going somewhere

Brimful Of Asha - Cornershop
Everybody needs a bosom for a pillow

My Love, My Life - Abba
Like an image passing by, my love, my life

Daydream Believer - The Monkees
Cheer up, Sleepy Jean
Oh, what can it mean.
To a daydream believer
And a homecoming queen

It's Oh So Quiet - Björk
You've never been so nuts about a guy
You wanna laugh you wanna cry
You cross your heart and hope to die

Thorn In My Side - Eurythmics
You gave me such a bad time (...)

Wannabe - Spicegirls
Slam your body down and wind it all around!

Perfect Day - Lou Reed
Drink Sangria in the park

Sound And Vision- David Bowie
Blue, blue, electric blue
That's the color of my room

Seks tekstmeldinger i innboksen jeg liksom ikke får meg til å slette:

”Mindre brød må i så fall bety mer øl, ikke sant? Good night princess of Maine, queen of New England.” [1]

“Min hud är vit under mitt armbandsur. Därunder tar vintern aldrig slut.”

”Hei, er du fortsatt ute på byen? Eller har du reist hjem og sitter og mailer redaktører i diverse nettaviser?” [2]

”It’s summer in Siam, and all I really know is that I truly am.”

“Det vil vi finne ut av, og hvis Gud så vil, vekkes vi opp til fuglenes spill. Drikker øl allerede, så her er ingen trygge.”

”Jeg kjenner meg som mummitrollet om våren. Uutholdelig venting på Snusmumrikken.”

[1] Marias tolkning av Fedon-dietten. Og ja, vi hadde akkurat sett "Siderhusreglene" på TV.
[2] Inger gjør narr av min hang til å (per e-post) påpeke skrivefeil i artikler jeg leser når jeg kommer overforfrisket hjem fra fest.

På etterskudd

De siste månedene har jeg hatt alt for lite penger å bruke på musikk. Dermed har det bygget seg opp et kolossalt behov bare feriepenger sammen med skattepenger kan avhjelpe. Og jeg har kun førstnevnte i vente, årets skatteoppgjør kom mildt sagt ikke ut i min favør.

Slik det har blitt tør jeg nesten ikke å gå forbi Platekompaniet. Langt mindre gå inn i butikken, ettersom listen over CDer jeg bare må ha begynner å bli lengre enn den seigeste og mest traurige Pink Floyd-låt. I motsetning til når man går uten mat en lang stund, men likevel blir mett av et vanlig måltid når man først spiser, havner man stadig mer bakpå når man ikke har anledning til foreta nødvendige oppdateringer av CD-samlingen. Et veritabelt raid på Platekompaniet ligger og kremter i kulissene, og jeg kan rett og slett ikke ta sjansen på at det skjer mens bankontoen min er i denne sørgelige forfatning.

På bakgrunn av dette er det selvsagt gledelig å nok en gang innkassere en CD for et innlegg i Dagbladets :sterke meninger; alle monner drar.

Bekjennelse

Det er ingen mening med livet?
Du sier: Vi fødes og dør,
men er der et mål for det hele,
en hensikt med alt det vi gjør?

Jeg kjenner en mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse -
i handling, i tanke og dikt.

Det er at du aldri gir efter
for løfter om laurer og lønn,
men trossig og hatefull kjemper
for rettferd og fred for din sønn.

Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for dig.
For fremtidens slekt skal du åpne
en bedre og lysere vei.

Jeg kjenner en mening med livet.
Det er i de navnløses hær
å kjempe for arbeiderklassen
med tanke og sang og gevær.

Rudolf Nilsen (1901 - 1929)