Kristiane.org

Jackass-duer

Det er en svært hyggelig morgen, til tross for at klokken egentlig bare er litt over 06. (Si meg, hvorfor stiller vi ikke klokken til sommertid mandag formiddag i stedet for natt til søndag? Alle hadde blitt glade!).

En kollega av meg bare måtte dele følgende historie da han kom på jobb: "- I dag så jeg noe av det ekleste jeg har sett på år og dag: En due som spiste oppkast.". Ser man dette i kombinasjon med noe jeg har nevnt tidligere, nemlig at de late fuglene ikke flytter seg, men sitter midt i gaten og glor dumt på meg når jeg kommer farende på sykkel, bygger det opp under en helt ny teori: I likhet med alle landets tenåringsgutter, er duene på Jackass-kjøret for tiden.

Dubliner 28.03.03 rundt midnatt

- Leverpostei?! ropte Kristin forbløffet da hun fant et avrevet hermetikklokk på bordet. Ikke akkurat. Nøtteblanding var mer korrekt, og burde vel strengt tatt også være mer rimelig å anta. Hihi.

Sådan er kapitalismen

Jeg har levd i over 30 år, og lar meg ikke like ofte sjokkere over hvordan markedskreftene fungerer. At gjenoppbyggingen av Irak er et tema er det forsåvidt ikke noe galt med. Men når jeg leser at posisjoneringen og kampen om entreprenørkontraktene alt er i gang synes jeg det er litt... tja... ufint.

Grått

My tea's gone cold I'm wondering why
I got out of bed at all.
The morning rain clouds up my window
and I can't see at all.
And even if I could it'll all be gray,
but your picture on my wall
It reminds me, that it's not so bad,
it's not so bad.

Jeg har byttet om på ringetoner og alarm på telefonen min, og våkner nå til sangen overfor hver morgen. Mobiltelefon-style, ikke engang polyfonisk. Jeg har ikke helt bestemt meg for om det er en god eller en dårlig ting. I dag passet i hvert fall teksten godt; en sky har falt ned over Oslo og lagt seg i knehøyde. Bare duene har mer enn et par meter sikt.

Söta bror

Jeg trives i Sverige, jeg liker svensk musikk og jeg lar meg lett sjarmere av svensker. (Aller mest av svenske polare på interrail). Jeg har sogar svensk familj. Inntil i dag trodde jeg også at jeg behersket det svenske språket godt, men det viser seg nå å være feil. Det er spesielt svenske artikler om skogbruksindustri jeg har tungt for, later det til.

Utenfor mitt fagområde er det også. Jeg har kjørt meg fullstendig fast, og nå klarer jeg ikke engang å forstå betydningen av "Ratat virke gav fem nya jobb". Hva da "ratat"? Å.

Snakk til hånda

Noen som husker Liv-bilaget til Dagbladet? Det henvendte seg til kvinner, og såvidt jeg husker fulgte det med tirsdagsavisen. Mennene fikk sitt i sportsbilaget på mandager. Dette var vel omtrent i den samme perioden som "En anelse rødt" flimret på skjermen hos TV2, før Marit Åslein genialt karikerte disse konseptene i hjel med sine "Myke minutter" på Lille Lørdag.

Jeg fikk et flashback da bilaget "Kvinner, lyst og velvære" skled ut av - ja, ganske riktig - Dagbladet i dag. Riktignok et annonsebilag, men sannelig har de ikke fått med seg den (mildt sagt) dalende stjerne Synnøve Svabø på laget, som redaktør. For anledningen kaller hun seg SyNnØVe SvABø, er det ikke helt festlig? [1]

Jeg har aldri hatt spesielt sansen for dama, men etter å ha lest dette makkverket er det ingen tvil om at hun gjør seg bedre som stunt-repporter enn som redaktør og skribent. (Spørsmålet er vel om hun har noe å gjøre i rampelyset i det hele tatt.).

Bilaget består av annonser som henvender seg til kvinner, ispedd SvABøs pinlige reportasjer og utrolig lavpannede og innimellom "på kanten"-kommentarer (hun er jo så herlig dristig). Dama har åpenbart et tegnsettingsproblem, dog overstiger antall utropstegn såvidt jeg kan se aldri fire, slik at man kunne tatt henne med Terry Pratchett [2]. Så er hun vel heller ikke forrykt, bare svært innskrenket. At hun i tillegg lider av ord delings syken overrasker meg ikke nevneverdig.

Forsiden er i sin helhet viet et stort bilde av redaktøren selv (jeg antar det er "merkevaren Synnøve Svabø" vi her har med å gjøre), der hun sitter i en futuristisk stol og skåler i Dry Martini. Over 20 sider finner vi annonser for alt fra en renselseskur som rett og slett heter "KUREN", via Beate Uhse, til Biola. Sistnevnte er bra for fordøyelsen. Hvorfor en velfungerende fordøyelse er viktigere for kvinner enn for menn er jeg litt usikker på.

SvABø har også prøvd noe som heter "Crystal Clear", en ansiktsløftning uten kirurgisk inngrep. Madonna, Cindy Crawford og Victoria Beckham sverger alle til denne avanserte "intens sliping av huden"-metoden, og som redaktøren selv sier: "Nå har også lille jeg prøvd den!!!" [3]. Etter fase én ble huden rød og fresh som på Bente Skari, fortsetter hun entusiastisk. Ettersom langrennsløperen med de sprø og gærne frisyrene aldri har vært mitt skjønnhetsideal, hoppet jeg rett og slett over resten og bladde videre.

Dr. Greve! Det er klart at markedsførerne av Lilleborgs intimsåpe skal ha et ord med i laget når kvinnene får sitt eget bilag. Dr. Greve har jo i flerfoldige reklamefilmer avslørt at er det noe alle jenter trenger når vi føler oss "sånn", så er det et farvebad med rosenblader, og masse stearinlys i badeværelset, så de kjenner oss utvilsomt godt.

Videre følger to sider om Toyota Yaris, eller "kvinnebilen" som den omtales som. Hvorfor kvinnebil? Etter å ha skummet gjennom saken skyldes det såvidt jeg forstår at bilen er liten og snerten, gir liten prestisje (vi kvinner er jo mer opptatt av indre verdier) og fremfor alt at den er trygg. Kvinner bryr seg jo om barna sine, må vite.

Dobbeltsiden om "den moderne kvinne, en trussel for norske menns seksualitet" (jeg antar at SvABø her mener "en trussel mot...") er så enerverende at jeg må forbigå den i stillhet. Et par eksempler, bare: "Å være bifil er trendy" og "i dag er det ikke uvanlig for en mann å finne en lapp på kjøleskapdøren der det står Hei, kjære, jeg er på dildo-party, det ligger kylling i fryseren". Slike "avsløringer" og påstander er så utrolig gårsdagens nyheter, tendensiøse, og dessuten sterkt overdrevne.

Hudpleieprodukter fra Dove har jeg alltid sett på som annenrangs og temmelig simple (de distribueres tross alt hovedsakelig gjennom Rimi og Rema, og er så sterkt parfymert at huden umulig kan ha godt av dem), men her fremstilles de som en luksus i hverdagen. Ekstravaganse til 14,90! Hvis dette er luksus, hva skal man da si om den kostbare hudpleiebehandlingen Crystal Clear?

Nevnte jeg at bilaget avsluttes med en frekk liten artikkel om Kondomeriet? Nei? Vel, den er selvfølgelig med. Argh. Spar meg for den såkalte kvinnejournalistikken.

[1] Er det tATu hun er inspirert av, mon tro?

[2] Five exclamation marks, the sure sign of an insane mind. (Terry Pratchett, Reaper Man)

[3] Hvis det er noe jeg ikke kan fordra, så er det folk som liksom skal redusere seg selv og sin egen betydning ved å omtale seg selv som "lille meg". Spesielt når det kommer fra et menneske med et ego på størrelse med Ural.

Lukrative tilbud per mail

Antall spam som tilbyr "penis enlargement" mottatt i dag: 23

Jeg skal ikke ta løpefart og sparke inn åpne dører. Jeg skal heller ikke utgyte meg om hvilken vederstyggelighet spam er. Jeg er faktisk av dem som ikke tar det så tungt at innboksen min fylles med alskens tullball; jeg sletter det jo uten å tenke noe videre over det likevel. Da synes jeg faktisk det er verre med bekjente som spammer en med "artige" eller "gripende" vennskapsmail med vedlegg bestående av illustrasjoner som får klassikeren "Wings of love" til å fremstå som et smakfullt og nøkternt kunstverk.

Men altså: 24 tilbud om penisforstørrende piller(!) på bare noe få timer (ja, mens jeg har forfattet dette har det kommet en til) er litt i overkant. Det holder nå.

Åh

Etter å ha gått en lang søndagstur i dag var vi enige om at det skulle bli godt å komme hjem og slappe av resten av dagen. Vi planla å steke vafler, se på Historien om Norge på fjernsyn [1] og ellers ligge med bena høyt og lese helgeavisene jeg (fremdeles!) ikke har hatt tid til å se på. Dessuten aktet jeg å se Idol, som jeg tok opp på video fredag, men heller ikke har fått sett.

Jeg ble derfor svært alarmert av tekstmeldingen fra Marte, som jeg så straks vi kom i hus: ”Hvilket tog skal dere ta?”. Tog?! Det begynte straks å demre for meg; vi var utkommandert til middag hos opphavet i Ski.

Jeg vil nødig fremstå som en utakknemlig drittunge, men selvråderett over søndager har vært min fanesak helt siden jeg flyttet hjemmefra. Etter at mamma og Bjørn flyttet til Luxembourg har vi vært så og si forskånet fra søndagsmiddager; med pappa og Trine har vi alltid hatt kultur for å treffes til andre tidspunkt, og befriende er det.

Men i dag var det altså duket for selskapeligheter i Ski, og ettersom jeg hadde glemt hele arrangementet fikk vi i tillegg dårlig tid. Vi måtte hive oss rundt, løpe til t-banen, og ble selvsagt avspist med et lokaltog.

Nåja, middagen - lammestek med rødvin, ostekake med portvin - var nydelig, selskapet hyggelig, og jeg har vel strengt tatt ingen grunn til å sutre. Annet enn over at jeg ved en inkurie kom i skade for å få med meg hvem som røk ut av Idol. Faen. Man kan jo spørre seg hva jeg skulle inn på TV2s nettsider for i det hele tatt.

[1] Jeg har store hull i historiekunnskapene mine, og har fått det for meg at å følge denne TV-serien skal bøte på de mest graverende tilfellene av uvitenhet.

Det var en perfekt dag

Oslo lørdag ettermiddag

All we are saying...

Familien traff vi også, her ved onkel Morten

Krig er forakt for liv, fred er å skape

... kast dine krefter inn, døden skal tape

Søs!

Vi trekker oss tilbake før opptøyene starter

Anbefales

Anjas skriverier (ja, det er to linker her) er noe alle burde få med seg.

Det er ikke mange bloginnlegg jeg stadig vender tilbake til og tar frem igjen og igjen. Bare et, faktisk, og det er dette. Jeg ler meg ihjel hver gang jeg ser denne bildeserien.

Senest sist fredag, på vei til sengs etter å ha drukket masse øl, satt Geir Ove og jeg og i sofaen og hikstet av latter over den uttrykksfulle katten og de geniale bildetekstene.

Falling down

De fleste har vel hatt drømmer der man har noe viktig å utrette - man er gjerne på vei et sted - men hele tiden dukker det opp hindringer som gjør at man ikke kommer av flekken. For mitt vedkommende er slike drømmer ofte mareritt, og når jeg våkner er jeg mer sliten enn da jeg la meg til å sove. Likevel håper jeg at jeg er midt i en slik drøm nå.

Jeg har vært i denne lite harmoniske tilstanden i hele dag; sitter og skriver en komplisert og teknisk sak som jeg absolutt bør få ferdig snart, men hele tiden blir jeg avbrutt av telefoner som må tas, mail som må besvares, nettsteder som må besøkes og ekstra nyhetssendinger på fjernsyn. Instant Messenger-vinduer som popper opp. Lunchpause. Gruppemøte!

*skriik*

Ukonsentrert er fornavnet. De fleste av disse gjøremålene igangsetter jeg selvfølgelig av egen fri vilje, ettersom alternativet er å bøye nakken og konsentrere seg om dette sammensuriet av begreper som "tynne klienter", "Flexframe", "bladmaskiner", "Intel-arkitektur" og SAP.

Flere ganger har jeg lovet meg selv at nå skal jeg skrive ferdig denne saken før jeg gjør noe som helst annet, men i neste nu finner jeg meg selv inne på nettsidene til Big Brother eller i ferd med å bestille konsertbilletter. Og nå sitter jeg altså og forfatter dette innlegget, ute av stand til å gjøre meg ferdig med den forbannede lange og tekniske artikkelen.

Det. Er. I. Ferd. Med. Å. Klikke. For. Meg. Big time!

I gang

It's good news week.
Someone's dropped a bomb somewhere
contaminating atmosphere
and blackening the sky.

:(

Mitt liv som linselus

Standpunkt, NRK1, 18.03.03

I følge en kollega av meg kikker jeg ned på sølvreven fra Lier med et forelsket blikk (og jeg skjønner hva han mener).

... nettopp nå er ringen hos meg

Lord of the Ring har fått his precious tilbake. Hurra! Mye bedre det enn at den blir funnet i en torskemave om 50 år :)

Alle duene

Jeg har aldri vært blant dem som nærer et intenst hat til duer, men nå er jeg ganske irritert. Si meg: Er de lubne, grå fuglene stokk døve? Eller er de bare trassige? Når jeg kommer syklende ned Brugata om morgenen sitter de og breier seg midt i veien, uten å rikke seg. Jeg må skrike til dem for at de skal flytte seg, og da vralter de grettent unna (hallo, dere har faktisk vinger!). Jeg har vurdert "pappskive mot eikene"-trikset, for å lage litt støy, men er redd for at forbipasserende som ikke er innforstått med due-problematikken vil se rart på meg.

Ta den ring og la den vandre

Det begynte så bra. Vi møttes rett etter jobb, og spiste et lett måltid på forholdsvis nyåpnede Bistro Brocante. Jeg fikk smakt husets croque monsieur - som det allerede går gjetord om - og lot meg begeistre over interiøret. På hjemveien gikk vi innom Rema 1000 i Waldemar Thranesgate.

Vi var ferdige med å handle, og Geir Ove betalte mens jeg la varene i sekken. "Jeg har funnet en ring", hørte jeg en spinkel stemme utbryte nedenfra. Jeg ble oppmerksom på en liten gutt, kanskje fire år gammel, som holdt noe opp mot meg. Et raskt blikk var imidlertid nok til å fastslå at det dreide seg om en nøkkelring. "Den kan du nok bare beholde, lille venn", sa jeg blidt, og klappet ham på hodet.

Da vi var forbi St. Hanshaugen gjorde Geir Ove anskrik: Gifteringen hans var borte. Det tok oss under 30 sekunder å resonnere oss frem til at den måtte ha falt av da han puttet hånden i lommen etter penger for å betale matvarene, og at det nok slett ikke var en nøkkelring den lille gutten fant. Der har man igjen for å velge en utradisjonell giftering, som ved et flyktig blikk kan minne om en nøkkelring!

Selv om vi har vært galgenhumoristiske etterpå, og spøkt med hvorvidt en mistet giftering bør tas som et hint om at man egentlig ønsker å gjøre det slutt (det er jo tung symbolikk ute og går her, det vet alle som har lest Knut Hamsuns novelle "Ringen"), er vi egentlig ganske lei oss. Får sikkert ikke tak i en ny som er lik heller.

Mens vi holder pusten

Denne sendte mamma fra Luxembourg i dag - den har stått på trykk i Tageblatt, som de holder der nede. Jeg fant den selvsagt straks på nettet også, i flere versjoner. Melodi: "If You're Happy And You Know It".

If you cannot find Osama, bomb Iraq.
If the markets are a drama, bomb Iraq.
If the terrorists are frisky,
Pakistan is looking shifty,
North Korea is too risky,
Bomb Iraq.

If we have no allies with us, bomb Iraq.
If we think that someone's dissed us, bomb Iraq.
So to hell with the inspections,
Let's look tough for the elections,
Close your mind and take directions,
Bomb Iraq.

It's pre-emptive non-aggression, bomb Iraq.
To prevent this mass destruction, bomb Iraq.
They've got weapons we can't see,
And that's all the proof we need,
If they're not there, they must be,
Bomb Iraq.

If you never were elected, bomb Iraq.
If your mood is quite dejected, bomb Iraq.
If you think Saddam's gone mad,
With the weapons that he had,
And he tried to kill your dad,
Bomb Iraq.

If corporate fraud is growin', bomb Iraq.
If your ties to it are showin', bomb Iraq.
If your politics are sleazy,
And hiding that ain't easy,
And your manhood's getting queasy,
Bomb Iraq.

Fall in line and follow orders, bomb Iraq.
For our might knows not our borders, bomb Iraq.
Disagree? We'll call it treason,
Let's make war not love this season,
Even if we have no reason,
Bomb Iraq.

På vei til barnehagen

Kristiane, 1974

Vi må slutte å treffes på denne måten

Følgende telefonsamtale fant nettopp sted mellom meg og hun som arrangerer utdrikningslaget jeg skal i senere i dag:

(...)
K: Da treffes vi etterpå, det gleder jeg meg til, vi har vel ikke sett hverandre siden... *tenke*...
H: ... det forrige utdrikningslaget til A, tror jeg.
K: Nettopp! Snart fire år siden, er det ikke?
H: Sånn omtrent.
K: Flott, da sier vi det.
Begge: Hadet.

På tåspissen

Dagbladet og VG har hele uken overgått hverandre i gruoppvekkende detaljer om den drapstiltalte ballettdanseren. Er det bare meg, eller er det noe svært mankellsk over hele historien? Vi har sett forsideoppslag som "Skrekkabinett på gutterommet" og "Jaktet på ofre i gatene"; hele saken er jo en gavepakke til tabloidene, og de kan knapt klandres for å hive seg på med spekulasjoner og fete overskrifter.

Jeg finner kombinasjonen ballettdanser/beregnende drapsmann så nifs at nakkehårene stritter når jeg leser om saken. Mitt forhold til ballett har vært anstrengt helt siden jeg så en barne-TV-serie tilrettelagt for døve, en ballettoppsetning av Rødhette og ulven som foregikk i en dyster skog med en usannsynlig skummel ulv i trikot som sto på lur bak trestammene.

Jeg har ikke blitt så skvetten av krimstoffet i avisene siden Thomas Quick-rettssaken verserte i mediene. Da var jeg så engstelig at jeg en gang gikk av t-banen på Hellerud, to holdeplasser før jeg egentlig skulle av, fordi jeg syntes jeg så ham sitte i et hjørne, halvveis skjult bak en avis.

Medieovervåkere nær kvalt av mugg

Skrik! Vi hadde lovet hverandre at vi aldri mer skulle vanskjøtte presskannen vi har spleiset på her på jobb, men etter et par ukers neglisjering var nettingfilteret nok en gang dekket av et tykt teppe med mugg. Denne gangen var det min tur til å nedkjempe udyret, og jeg skred til verket med Zalo og børste. Etterpå fikk den tre omganger i oppvaskmaskinen, og da det ikke hjalp skrudde jeg filteret fra hverandre. Nå har det ligget i klorin i flere timer, og beistet har omsider overgitt seg.

Queen of the road

Jeg erklærer herved sykkelsesongen for åpnet! Etter å ha vært prisgitt den ustadige t-banen i flere måneder, er det vanskelig å beskrive hvilken glede det var å kaste seg på sykkelen og suse til jobb på under 10 minutter. Ikke alle shortcuts satt helt i bena ennå, og det var litt kaldt i ansiktet da jeg nådde toppfart ned Ullevålsveien (tårene spratt!). I tillegg var det mye løs grus, samt flekker av is og sne. Men fulglene sang, og solen var på vei opp. I'm high on life.

Bena på jorden igjen

Har dere lagt merke til at man føler seg omtrent 10 centimeter lavere etter at isbreen som i lang tid har dekket alle byens gater har smeltet bort? Ikke om man sammenlikner seg med andre mennesker, som også har spasert rundt på blåisen i hele vinter, men i forhold til lyktestolper og bygninger. Jeg fryder meg over dette, til tross for at jeg i grunnen gjerne skulle raget ganske mye høyere enn mine (på en god dag) 163 centimeter.

Tina!

Tina Nordström i SVT1s "Mat" er utrolig skjønn. Jeg har ikke sett henne på lenge, men i dag fikk jeg igjen oppleve henne si "så tar vi lita smöur i pannan", på sitt herlige skånsk.

Jeg registrerer at også hun har fått pannelugg siden sist. :)

Klabb og kebab

“Always take a big bite, it’s such a gorgeous sight to see you eat in the middle of the night.”

Jeg har en stund hatt inntrykk av at folk nærmest har sluttet å runde av kvelden med en kebab etter å ha vært ute på byen. Da jeg spaserte fra sentrum og opp Pilestredet uforskammet sent natt til søndag, så jeg imidlertid til min glede at kebabtradisjonen lever i beste velgående. Et av stedene jeg passerte hadde kø som snodde seg langt ut på gaten, noe som tyder på førsteklasses kebab. Jeg gjorde et mentalt notat om å vende tilbake dersom kebabtrangen igjen skulle melde seg.

Det er muligens bare i min omgangskrets vi stadig sjeldnere setter til livs store mengder krydret lammefarse på vei hjem fra en aften på byen. I gamle dager avsluttet vi alltid en bytur med å først henge rundt og vente på tur i en kebabsjappe, og deretter fortære det stadig mer dryppende måltidet på en trapp ute på gaten. Dette var ikke minst en fin måte å tvære ut kvelden på; å menge seg med andre byløver på hjemvei. Vennskapsbånd ble knyttet og krangler startet over et berg av maiskorn og løk dynket i chili- og yoghurtsaus. Hamburger var for heimføinger og falaffel for vegetarianere: Vi spiste alltid kebab.

Ved en anledning hadde min venninne klart å overtale en drosjesjåfør til å la henne spise en kebab i bilen. Det gikk som det måtte gå; i en krapp sving hoppet den ut av hendene hennes. Heldigvis for sjåføren mistet hun den ned i sin egen veske, som sto åpen på setet ved siden av henne. Dette ble rett og slett for mye for henne etter en lang kveld på byen, så hun bestemte seg for å ignorere hendelsen. Noe hun bittert fikk angre dagen etter, da hun våknet av at mobiltelefonen kimte og kimte fra vesken. For å få tatt den måtte hun grave seg gjennom et klissete lag av mais, dressing, kinakål og kalde, stive kjøttbiter.

En jente jeg bodde i kollektiv med spiste seg ofte gjennom byen på vei hjem. En gang var hun ikke ferdig med å spise opp kebaben før hun var hjemme, men idet hun låste seg inn i leiligheten ble hun bråmett, og fikk ikke ned en bit til. I sin påseilede tilstand besluttet hun at hun sikkert hadde lyst på den når hun våknet dagen etter, så hun la den i kjøleskapet. Da jeg og en annen beboer skulle spise frokost dagen etter, påtraff vi et gapende pitabrød med tannmerker, mais og størknet saus. Da byløvinnen våknet senere på dagen viste det seg - pussig nok - at hun ikke hadde så lyst på resten av kebaben likevel.

Hvor kebaben ble inntatt var selvfølgelig ikke likegyldig, og som med barndommens jordbærsteder hadde vi våre yndlings-kebabsteder rundt omkring i byen. Først og fremst klassikeren Grytelokket i Storgata og Marino Grill i Torggata, men også et sted i Rosenkrantzgate som jeg har glemt navnet på. Der gaflet jeg en gang i meg to kebab i pitabrød på rappen. Ikke fordi de var små, men fordi de var gode.

En klassiker

Jeg tørket støvet av scanneren i går, og tenkte jeg skulle dele Harald Kolstads legendariske anmeldelse av Dis:

I anledning dagen

En yngre utgave av undertegnede midt i bildet, av en eller annen grunn iført blondeunderkjole utenpå buksen.

Girls on top!

10 prosent

Jeg konsumerte visst rødvin i litt for store mengder i går. At jeg aldri lærer; rødvin (aka djevelens blod) bør jeg bare drikke et par glass av, ettersom jeg blir svært fyllesyk av denne forbannede drikken. Jeg husker at tanken streifet meg da jeg trakk opp en flaske til etter at pappvinen var tom, men jeg var ikke fornuftig nok til å heller ta en øl (eller vann, for den saks skyld).

Fikk akkurat en tekstmelding fra Maria, som er på vei til London for å intervjue Stor Rockestjerne [TM]: ”Jeg kaldsvetter, sloss mot spyet og sliter som faen, men det var verdt det! Hadde det drita kult, sov fire timer og rakk bussen. På fly snart. xxx”. Det var da virkelig også en storartet kveld, vi kikket i album og sang gamle sanger om igjen. Nå befinner altså min tapre pike seg i luften over Nordsjøen, og jeg sender henne varme tanker.

Dette fikk meg til å minnes en historie fra noen år tilbake: Maria skulle reise på ferie, og kvelden før skulle vi treffes hos meg for å snakke om alt før hun dro. Det var sommer og planen var å drikke drinker. Vi var imidlertid lei av gin & tonic, og følte oss lure da vi kom opp med vodka & russian som alternativ. Oppglødd fisket jeg en flaske Smirnoff ut av skapet, sjonglerte med lime, og mikset i vei.

Vodka generelt og Smirnoff spesielt er en drikk jeg har befattet meg lite med, så jeg reagerte ikke, men Maria ble alarmert da hun så den blå etiketten. Smirnoffetiketten er visst vanligvis rød, og da vi kikket nærmere på flasken viste det seg også å være en spesiell variant: Blå Smirnoff er 10 prosent sterkere enn den røde.

50 prosent alkohol! Dette gjorde oss bare enda lystigere, og jeg tok overhodet ikke hensyn til alkoholstyrken da jeg blandet drinkene. 10 prosent ekstra, liksom, hvor stor forskjell kan det utgjøre?

Ganske stor, viste det seg: Få timer senere var vi totalt kanakkas, og ikke lenger i stand til å samtale. Ikke at jeg husker dette; på et eller annet tidspunkt inntraff en av mine sjeldne blackouts, og det samme gjaldt for Maria. Resten av historien har vi bare fra våre menn: Geir Ove påstår han fant meg i noe som til forveksling liknet rigor mortis på sofaen, halvveis avkledd, med A-has ”Scoundrel Days” dundrende ut av stereoanlegget. Marias kjæreste kunne fortelle at han fant henne i oppgangen, med alt innholdet i hennes omfangsrike veske i strødd utover, frenetisk letende etter nøklene sine (som hun akkurat hadde brukt til å låse seg inn med nede ved hoveddøren). Dette var omtrent på det tidspunktet detektimen går på TV, og resten av kvelden lå hun på badet og kastet opp. Hvordan hun kom seg fra Torshov til Vålerenga denne sommerkvelden har vi aldri bragt på det rene.

Da vi ringte hverandre morgenen etter var vi fremdeles fulle og oppesen, og syntes det hele var festlig. Utover dagen ble vi imidlertid begge hjemsøkt av alle fyllenervers mor, og sent på ettermiddagen fikk jeg en usammenhengende melding fra Maria der det blant annet sto ”jeg pakker og gråter og pakker, og vet ikke hva jeg skal ha med meg til Italia”.

Jeg har aldri i mitt liv vært så fyllesyk, og den eneste sammenlikningen jeg kan foreta er slik jeg har fått beskrevet nedturen man har etter å ha tatt speed. Tilstanden varte i to dager, og jeg mottok SMS fra Terrachina som fortalte at Maria hadde det på samme måten. Da jeg omsider turte å nærme meg blå-Smirnoff-flasken igjen, helte jeg resolutt det som var igjen i vasken.

Bedre

Lykke er smertes opphør.

Åh

Pannen kjennes som den skal sprenges, området under øynene likseså. Kinnene er glovarme, leppene brenner, og tannkjøttet verker. Halsen er så vond at jeg forsøker å unngå og svelge. Øyne og nese renner, jeg er lyssky og kan knapt nok lese. Eller se på fjernsyn. Hodepinen er nærmest konstant, men topper seg når jeg innimellom er nødt til å reise meg fra mitt sykeleie. Da verker også alle leddene i kroppen, og det gjør vondt når klærne jeg har på meg kommer borti huden. Og jeg fryser så fryktelig hele tiden.

Bihulebetennelse. Dette var sørgelig.

Syk, nå

Å klage akkurat så mye at folk ikke på noe tidspunkt glemmer at man er syk, men på en såpass blid og sjarmerende måte at de ikke går lei sutringen (med et anstrøk av martyr, ettersom faktisk er på jobb, og ikke hjemme under dynen): En kunst jeg behersker til fingerspissene.

Norgesmester

"D I P L O M

Geir Ove Grønmo er tildelt 1. premie i klassen lys ale
for sitt øl "Woohoo Weizen".

NM i hjemmebrygging,
Chateau Neuf, 1. mars 2003"

Kjempeflinke kjæresten min! Med nerdens grundige og systematiske tilnærming til bryggerifaget gikk han helt til topps blant folk som har brygget i årevis - selv satte han sitt første øl i oktober.

Ny stol!

Innviet etter alle kunstens regler i løpet av helgen. :)

Note to self:

Ikke dra videre for å treffe andre rundt midnatt etter å ha drukket fredagspils med kolleger fra klokken 15. Uansett hvor hyggelig og lurt forslaget fremstår når det mottas per SMS, er det en dårlig idé, ettersom man er dritings og vil ha vanskelig for å kommunisere med folk som ikke er like fulle. Med andre ord de fleste man treffer.