I dag har vi vært hos barnevernet for å gå gjennom sosialrapporten, og få høre deres konklusjon etter å ha gått oss nøye etter i sømmene. Jeg var spent som under en vitnemålsutdeling da de ga oss papirene, og straks trakk seg tilbake for at vi skulle få lese dem gjennom i ro og mak.
Og så fikk vi de beste skussmål man kunne tenke seg! Min beskjedenhet (og diskresjon) hindrer meg i å utdype dette, men de omtalte oss blant annet som spesielt godt egnet til å adoptere. Svigerinnen min og hennes mann har sine svennebrev hengende på veggen i glass og ramme; vi spøkte straks om at vi ville gjøre det samme med denne rapporten. Jeg har i hvert fall lyst til å laminere den!
Undertegnede ble dog innledningsvis beskrevet som kreativ og farverik, en påstand jeg ikke slikket i meg som varm vaniljesaus. Denne betegnelsen forbinder jeg vanligvis med helt andre typer enn meg selv.
Nok et punkt på listen er strøket ut! Fordelen med å være svanger på denne måten, er at man kan feire med champagne, og det skal vi gjøre nå. (Eller cava, da, som det gjerne går i hjemme hos oss.)
Rudolf Nilsen har et dikt som heter Arbeidsløs jul. Det beskriver den nøysomme juleferingen i Kristianias gamle gråbeingårder. I dag skal vi feire ufrivillig barnløs-17. mai! Den er ikke spesielt nøysom, men går i grove trekk ut på å holde seg lengst mulig unna glade is-spisende barn, deres geskjeftige foreldre og barnetog.
De siste årene har vi gjort en innsats for å holde oss unna den tradisjonelle 17. mai-feringen. I fjor leide vi kano, og våknet grytidlig 17. mai-morgen på en holme i Vannsjø, der vi tilbragte hele dagen lesende på svaberg. Utpakking i forbindelse med flytting har også stått på agendaen 17. mai de senere år.
I år har vi planlagt skogstur med fiske og piknik sammen med et vennepar i samme situasjon som oss. Jeg gleder meg! Det ser riktignok ut til at pikniken på grunn av kjølig vær må finne sted innendørs, eller kanskje på terrassen. Men først skal vi søke skogens ro, og deretter spise god mat. Blant annet Serrano-skinke, ost, vin og belgisk sjokolade medbragt fra kontinentet.
Jeg har forresten hatt et noe anstrengt forhold til 17. mai også før UFB-problematikken satte inn. I mine ungdomsår ble jeg nesten like rasende av norske flagg som jeg ble av rasistiske slagord, eller Shell-logoen.
Jeg husker en solrik og varm 17. mai-ettermiddag jeg, sortkledt fra topp til tå, var på vei fra Grünerløkka på sykkel. Jeg skulle til salig kafé Nordraak ved Kunstakademiet, der det skulle være et alternativt og unasjonalistisk 17. mai-arrangement av noe slag. Jeg så allerede for meg en kjølig halvliter i den frodige bakhaven, men på en innskytelse la jeg først turen om Karl Johan.
Det var mange år siden jeg hadde oppsøkt paradegaten på nasjonaldagen, og i trygg forvissning om at barnetoget var gått for lengst, tenkte jeg at det var en god idé. Men gaten var fylt til trengsel av bunadkledte mennesker, og fulle russ og svensker. Felles for dem alle var at de beveget seg som kveg. Illsint og varm forsøkte jeg å manøvrere sykkelen motstrøms nedover fra Egertorvet, men måtte gi opp etter kort tid. Fresende og rød i toppen ankom jeg Nordraak, og sverget at jeg aldri igjen skulle sette mine ben på Karl Johan 17.mai.
(Kun få år senere var jeg der riktignok igjen, i bunad med kyse og det hele, på uteserveringen Multemyren ved Nationaltheatret. Utpå kvelden fant jeg meg selv, fremdeles iført bunad og kyse, på en homsebar ved rådhusplassen. Men det er en annen historie.)
Vi hentet frøken Smilla like etter at det ble klart at IVF-forsøk nummer to var gått i vasken. Det var absolutt ingen dårlig idé, selv om jeg - og formodentlig de fleste andre UFBere - helst vil ha meg frabedt overfladiske råd om å slappe av/skaffe en hund/bli fosterhjem, og andre sikkert velmente, men provoserende og sårende kommentarer. Se ellers Rikkes glimrende postkort om temaet.
I hvert fall: Vi reiste helt til Geithus, like ved Vikersund, for å hente frøken Smilla. Jeg hadde funnet henne i en annonse på Finn.no. Det vil si, det var først og fremst søskenene hennes jeg la merke til; kattemoren var abyssiner og ungene hadde arvet hennes flotte og flekkete brunmønstrede pels. Men da jeg ringte, viste det seg at de spektakulære kattungene hadde gått unna som varmt hvetebrød. - Den eneste som er igjen er den sorte og hvite på det lille bildet nederst til høyre, sa damen jeg snakket med, og la til med et sukk: - Og henne er det visst ingen som vil ha. Alle som ringer er interessert i de brunflekkede. Jeg klikket meg inn på bildet, og fant en unnselig og forskremt liten pus. Nydelig, men ordinær (i den grad kattunger kan kalles det).
Dette kunne jeg selvsagt ikke stå for. Hjertet mitt banket allerede for den lille, alminnelige katten, og det ble maktpåliggende å få hentet henne hjem til oss på flyvende flekken. Like etter, i åttetiden en lørdag kveld, satte vi oss i bilen og kjørte de 15 milene til Geithus.
Da vi kom hjem med henne var hun selvsagt spak og redd, og gikk rastløs fra rom til rom. Hun pep ikke, men var tydelig utilpass. En naturlig reaksjon på å bli tatt fra moren sin, vi måtte nok bare gi henne tid. Det bekymret meg dog litt at hun ikke slo seg til ro og la seg til å sove, selv om vi redde opp de kosteligste små reder til henne.
Dagen etter fortsatte det på samme vis. Frøken Smilla fikk ikke rast eller ro, men vandret hvileløst rundt og sturet. Om ettermiddagen fikk vi middagsbesøk av noen venner med en ettåring. Over fårikålen kunne de fortelle at de ventet barn igjen til våren. La meg få legge til at den da nygravide, nå nybakte mor, er en søt og svært kjær venninne. Hun er empatisk og åpen, og har aldri noen gang kommet med ubetenksomme kommentarer. Tvertimot skjønte jeg at hun hadde gruet seg litt til å fortelle meg om de lykkelige omstendigheter. Selv om dét på en måte gjør det hele enda tristere - at man skal være en person det er vanskelig å dele den største gleden i livet med - føles det godt også. Det er ofte ikke mer enn en uttalt erkjennelse av urettferdigheten i dette spillet som skal til.
Da vi gikk fra middagsbordet og trakk inn i stuen for å drikke kaffe, fant vi frøken Smilla sovende i den beste stolen. Endelig! Geir Ove og jeg hang over rygglenet og beundret henne, og strøk pelsen hennes forsiktig. Jammen mol hun ikke svakt også. Den lille, lykkelige familien på tre, snart fire, ble plassert i sofaen. Geir Ove og jeg benket oss til på kjøkkenstoler på hver vår side av lenestolen med den sovende katten.
Det er ikke fritt for at jeg så for meg følgende skrekkscenario en 10-15 år frem i tid: At vi stadig var barnløse, nå middelaldrende, sære eksentrikere, som matet våre tre-fire katter med nykvernet indrefilet, og for lengst hadde gjort våre firbente venner til enearvinger. Nå later det heldigvis til at vi vil unngå dette -