- Men kan dere ikke bare få dere en katt?

Vi hentet frøken Smilla like etter at det ble klart at IVF-forsøk nummer to var gått i vasken. Det var absolutt ingen dårlig idé, selv om jeg - og formodentlig de fleste andre UFBere - helst vil ha meg frabedt overfladiske råd om å slappe av/skaffe en hund/bli fosterhjem, og andre sikkert velmente, men provoserende og sårende kommentarer. Se ellers Rikkes glimrende postkort om temaet.

I hvert fall: Vi reiste helt til Geithus, like ved Vikersund, for å hente frøken Smilla. Jeg hadde funnet henne i en annonse på Finn.no. Det vil si, det var først og fremst søskenene hennes jeg la merke til; kattemoren var abyssiner og ungene hadde arvet hennes flotte og flekkete brunmønstrede pels. Men da jeg ringte, viste det seg at de spektakulære kattungene hadde gått unna som varmt hvetebrød. - Den eneste som er igjen er den sorte og hvite på det lille bildet nederst til høyre, sa damen jeg snakket med, og la til med et sukk: - Og henne er det visst ingen som vil ha. Alle som ringer er interessert i de brunflekkede. Jeg klikket meg inn på bildet, og fant en unnselig og forskremt liten pus. Nydelig, men ordinær (i den grad kattunger kan kalles det).

Dette kunne jeg selvsagt ikke stå for. Hjertet mitt banket allerede for den lille, alminnelige katten, og det ble maktpåliggende å få hentet henne hjem til oss på flyvende flekken. Like etter, i åttetiden en lørdag kveld, satte vi oss i bilen og kjørte de 15 milene til Geithus.

Da vi kom hjem med henne var hun selvsagt spak og redd, og gikk rastløs fra rom til rom. Hun pep ikke, men var tydelig utilpass. En naturlig reaksjon på å bli tatt fra moren sin, vi måtte nok bare gi henne tid. Det bekymret meg dog litt at hun ikke slo seg til ro og la seg til å sove, selv om vi redde opp de kosteligste små reder til henne.

Dagen etter fortsatte det på samme vis. Frøken Smilla fikk ikke rast eller ro, men vandret hvileløst rundt og sturet. Om ettermiddagen fikk vi middagsbesøk av noen venner med en ettåring. Over fårikålen kunne de fortelle at de ventet barn igjen til våren. La meg få legge til at den da nygravide, nå nybakte mor, er en søt og svært kjær venninne. Hun er empatisk og åpen, og har aldri noen gang kommet med ubetenksomme kommentarer. Tvertimot skjønte jeg at hun hadde gruet seg litt til å fortelle meg om de lykkelige omstendigheter. Selv om dét på en måte gjør det hele enda tristere - at man skal være en person det er vanskelig å dele den største gleden i livet med - føles det godt også. Det er ofte ikke mer enn en uttalt erkjennelse av urettferdigheten i dette spillet som skal til.

Da vi gikk fra middagsbordet og trakk inn i stuen for å drikke kaffe, fant vi frøken Smilla sovende i den beste stolen. Endelig! Geir Ove og jeg hang over rygglenet og beundret henne, og strøk pelsen hennes forsiktig. Jammen mol hun ikke svakt også. Den lille, lykkelige familien på tre, snart fire, ble plassert i sofaen. Geir Ove og jeg benket oss til på kjøkkenstoler på hver vår side av lenestolen med den sovende katten.

Det er ikke fritt for at jeg så for meg følgende skrekkscenario en 10-15 år frem i tid: At vi stadig var barnløse, nå middelaldrende, sære eksentrikere, som matet våre tre-fire katter med nykvernet indrefilet, og for lengst hadde gjort våre firbente venner til enearvinger. Nå later det heldigvis til at vi vil unngå dette -