Takk og pris at jeg var overbærende og blid-påståelig heller enn arrogant og gretten-påståelig da jeg sto i Humac-butikken og hevdet at laderen til min iPod Touch plutselig hadde sluttet å virke.

- Jeg brukte den i Thailand desember! Da virket den helt fint. Men da jeg var i Berlin i helgen, påsto den at "lading støttes ikke med dette tilbehøret". Kan det være en programvareoppdatering som er årsaken?

- Hm hm hmmm, mumlet den butikkansatte for seg selv. Plugget laderen inn i en stikkontakt, og fikk selv se feilmeldingen. - Er du HELT sikker på at det var denne laderen?

- Ja ja, det var den, ja. Det vet jeg helt sikkert.

- ... for dette er nemlig en ganske gammel lader, fortsatte han.

- Gammel?! Jeg kjøpte den jo i desember! Jeg ville ikke dra med meg macen til Thailand, så jeg kjøpte denne separate laderen, og den fungerte VELDIG bra der. Men i Berlin i helgen... Jeg stanset meg selv da jeg oppdaget at den unge mannen hadde fått et blankt, men ikke uvennlig uttrykk i øynene.

Et blikk jeg kunne kjenne igjen. Jeg jobber i butikk selv, og opplever fra tid til annen at kunder kommer inn og påstår noe jeg vet ikke kan stemme. Da må man bare, blidt men bestemt, stå på sitt.

- OK. Jeg ser nå at du ikke tror meg, og at du mener at det jeg forteller deg ikke er mulig, kapitulerte jeg. Og la til: - Og det kan jeg godt forstå. Det er bare det at i dette tilfellet jeg jeg helt sikker i min sak. Jeg sukket.

Han ga meg laderen tilbake.- Dette likner veldig på laderen til de første iPodene som kom... Jeg kunne ane et lite spørsmålstegn sist i setningen hans. Og det gikk omsider opp for meg: Det jeg sto med i hånden var laderen til min første iPod. Den jeg syntes var helt fantastisk nett og smart, men som nå ligger i en skuff, tykk og tung, og ser rar ut.

Jeg er så utrolig glad for at jeg ikke hisset meg opp.