Kristiane.org

Drama Prince

Jeg har aldri vært noen stor Prince-fan. Selv som ganske ung hadde jeg en velutviklet bulldetektor, og Prince [1] har alltid hatt så mye rart for seg. For ikke å snakke om hans pasjonerte fans, som mente å finne dypere mening i de (for meg) platteste, mest meningsløse strofer. Det var en grunn til at jeg aldri så filmen Purple Rain. Men platen hadde jeg, og den hørte jeg mye på i min ungdom. Da jeg spilte den igjen nå nylig, var det mange år siden sist, og jeg var spent på om jeg ville få en Salme ved reisens slutt-opplevelse [2].

Det begynte bra. Da jeg hørte starten på Let's Go Crazy, fikk jeg straks lyst til å være på klassefest og danse i noens kjellerstue. Fortsettelsen var heller ikke verst. Ikke minst vekket gjennomlyttingen mange gamle minner. Et sentimentalt hjerte som mitt, setter stor pris på å bli hensatt til en svunnen tid. Teksten til Darling Nikki fremsto som mindre drøy og sjokkerende enn da jeg var tidlig i tenårene, men låten satt fortsatt. Sådär, i hvert fall. - Dette er da en meget god poplåt, tenkte jeg om When Doves Cry.

De anmassende I Would Die 4 U og Baby I'm A Star har jeg i grunnen aldri likt, så gjennom de låtene gledet jeg meg bare til avslutningen av platen, tittellåten Purple Rain. Den var en favoritt i lang tid, antakelig mest fordi jeg en gang danset siste dansen til den med en jeg var vilt forelsket i på en skolefest. Og joda. Låten er jo ikke ille, tenkte jeg, selv om jeg måtte smile for meg selv av den pompøse åpningen.

Men så. Jeg hadde helt glemt hvor lang den låten er. Mot slutten er det mye emosjonelt hyl og skrik. Og det tar aldri slutt. Låten nekter simpelthen å dø. Den er en musikalsk ekvivalent til badekarscenen i Fatal Attraction, der Glenn Close reiser seg for å drepe, igjen og igjen. Hver gang du tror låten omsider har tonet ut, blusser den opp igjen. - Uh-uh-uh, hulker drama-Prince i flere minutter, og gitarene vrenger seg. Det er nesten ikke til å holde ut.

[1] Det er trygt å kalle ham Prince igjen nå, er det ikke? Jeg har aldri orket å forholde meg til tøvet med The Artist Formerly Known as Prince. Men dette understreker jo nettopp at mannen har mye rart for seg.

[2] Da jeg leste boken som 17-åring elsket jeg den, og følte jeg oppnådde en ny og dypere innsikt. Som 23-åring leste jeg den igjen, og kunne ikke skjønne hva som hadde grepet meg slik første gang.

Om lyd, bilde og lydbilde

Til å være såpass opptatt av musikk, er jeg veldig lite opptatt av lyd. Jeg hører ikke forskjell på "bra lyd" og "dårlig lyd", like lite som jeg legger merke til "bra bilde" og "dårlig bilde" på en fjernsynsskjerm. I min bekjentskapskrets er det flere som fortsatte å kjøpe vinyl til siste slutt. - Det er så upersonlig lyd på CD-plater, mjæret de i vei, og fortsatte å kjøpe LP-plater omtrent til vi stirret det nye tusenåret i hvitøyet. Jeg har såklart tenkt at de er litt gale, men siden jeg vet at jeg selv er ekstrem i motsatt retning, har jeg ikke følt at det har vært på sin plass å erte dem noe særlig for dette.

- De får bare drive på, har jeg tenkt. Det står jo dessuten respekt av å ha en solid samling vinyl. Selv har jeg en diger eske full av kassetter - kan man tenke seg noe mer ubrukelig? Det er selvsagt herlig nostalgi å bla gjennom dem, noe jeg gjør hver gang jeg flytter, men noen særlig nytte har jeg ikke av dem i 2007. Jeg husker at jeg tidlig på 1980-tallet ofte byttet vinylplater jeg fikk til bursdagen i kassetter, slik at jeg kunne høre på dem i walkman. Siden kjøpte pappa CD-spiller på et ganske tidlig tidspunkt. (Jeg kan huske en venninne som fnøs, og sa at dét formatet var nok ikke kommet for å bli. (Vel tyve år senere er det ting som tyder på at hun før eller siden vil få rett i det.))

Min forkjærlighet for kassetter, samt tidlige overgang til CD-formatet, gjør at min vinylsamling ikke består av mer enn 40-50 plater. De fleste av dem har jeg senere skaffet meg på CD, og jeg lever fint med lyden.

Det som er verre er at i tillegg til å ikke skjelne mellom god og dårlig lyd, hører jeg i liten grad forskjell på instrumenter. Det hender jeg koketterer med at jeg ikke hører forskjell på gitar og trompet, og folk ler. Det de ikke vet er at dette er skummelt nær sannheten. Jeg må konsentrere meg hardt for å fange opp hvilket instrument som blir spilt, og jeg tar ofte feil. Ulrik og jeg har en eldgammel vits som stammer fra vi bodde hjemme, og pleide å høre på musikk i kjellerstuen etter skoletid. Den består i at jeg mimer for eksempel saksofonbevegelser til det som alle (selv jeg) kan høre er piano. Fuzz-, slide-, og elektrisk gitar. Herregud, jeg vet ikke hva det er engang, langt mindre kan jeg peke på forskjellen.

Så det er ikke til å undres over at jeg blir fjern i blikket når folk begynner å snakke om lydbilde. Jeg har alltid lukket ørene for denslags prat, men for ikke lenge siden var dette igjen tema da jeg var sammen med noen kompiser. Jeg prøvde å kvele snakket i fødselen ved å kalle dem pretensiøse, men det nyttet ikke. Ettersom jeg vet jeg er på tynn is her, bestemte jeg meg for å legge alle kort på bordet. Jeg fortalte i korte trekk om hvordan det er med meg og lyd, og ba dem forklare hva lydbilde egentlig er. Og det ble forsøkt.

Temaet ble bragt på bane under en diskusjon om De Fire Store. Det var endatil den klassiske "rangér De Fire Store"-diskusjonen. (Hvor patetisk og forutsigbar kan man bli, egentlig? Men jeg kan ikke hjelpe for at jeg fortsatt har moro av dette.) Jeg skrek opp som en skåldet katt over at de andre plasserte Raga høyere enn DumDum (selv om nesten alle gutter jeg kjenner faktisk gjør det). Og dermed kom dette ordet opp igjen. Lydbilde. - Du hører vel at det er en kjempestor forskjell i lydbildet på tidlig DumDum og tidlig Raga? Eh, nei. Velvillig innstilt som jeg var den kvelden, lot jeg dem drive på. Og jeg prøvde virkelig å begripe hva de mente. Eksempler ble dratt frem, men jeg forble like uopplyst. Dette har siden vært en spøk oss i mellom, og jeg mistenker at de innerst inne tror jeg bare er trassig.

Men nå har jeg hatt et gjennombrudd! Og det helt på egenhånd. For noen dager siden bestilte jeg en gammel Nena-CD (som jeg for øvrig har på kassett i boden), og den kom i posten i går. Den heter 99 Luftballons, uvisst av hvilken grunn, da det er en plate for markedet utenom Tyskland. (Hiten som gjorde det skarpt utenfor Tysklands grenser het som kjent 99 Red Balloons, og var i engelsk språkdrakt.) De siste årene har jeg kun hørt Nena på tysk, men på denne platen er de første fem låtene engelske versjoner. Jeg satte platen i spilleren, og smilte av gjenhøret. Jeg gledet meg allerede til Das Land Der Elefanten, som jeg aldri har klart å finne på nett.

Ingen tvil om at den tyske versjonen av 99 Red Balloons er best, var min første tanke. Men det var først da en annen favoritt, ? (Fragezeichen), tonet ut, at det slo meg. Jeg spisset ører. De engelske versjonene låt da annerledes enn de tyske? (Altså mer enn bare språket.) De låt spinklere, liksom, og mer utpreget 80-talls. Jeg hoppet mellom de tyske og de engelske sangene, og ble raskt sikker i min sak. Og så stivnet jeg med ett til. Kunne det være dette som var lydbilde? Det måtte det nesten være! - De engelske versjonene av Nenas låter har dårligere lydbilde enn de tyske, hvisket jeg prøvende for meg selv. Joda. Det lød ikke verst. Jeg gledet meg allerede til å omsette min nye og tregt ervervede innsikt ut i praksis.

Kalkuner og misoppfattelser

Først i dag, for cirka 10 minutter siden, gikk det opp for meg at den gaten som kommer ut av Ibsen-tunnelen og etter få kvartaler blir til Schweigaardsgate, heter Lybekkergata. Ikke Lykkeberggata, som jeg har trodd bestandig. Jeg har fortsatt vanskelig for å begripe dette, men har nå konsultert såpass mange kart at jeg nesten må innse at jeg har lest gatenavnet feil i alle år. Det føles litt som da jeg i godt voksen alder fikk vite at det heter ekstravagant - ikke ekstragavant. En misoppfattelse nesten like pinlig som legimitasjon (men bare nesten).

Det er ikke første gang jeg har lest ord feil. På begynnelsen av 1990-tallet vanket det en fyr med et forbløffende utseende på de samme utestedene som jeg pleide å gå på. Han var kliss lik en kalkun. Det var heller regelen enn unntaket at vi påtraff ham på den vanlige runden Cacadou - Last Train - Rockall - Headache. Eller på konsert. En gang satt jeg på Møllers med en venn. Han gikk på toalettet, og like etter så jeg Kalkunen gå inn samme sted. Da kameraten min kom tilbake spurte jeg ham: - Kom det en kalkun inn mens du var på do? - Ja, nikket han, og tok en slurk av ølen. Han skjønte straks hva jeg mente, selv om vi aldri hadde snakket om Kalkunen før.

Vi ble ikke akkurat overrasket da vi traff Kalkunen på Roskildefestivalen. Likevel syntes vi det var helt utrolig festlig. - Kalkunen! Haha! Vi rullet rundt i gresset og lo. - Han var sikkert egentlig på vei til Kalkunborg, presset jeg frem mellom latterbølgene. - Men så fulgte han strømmen og havnet her. - Kalkunborg? Venninnen min hevet øyenbrynene spørrende. - Ja, la du ikke merke til at toget vi reiste hit med fortsatte videre til Kalkunborg?, hikstet jeg. - Å, du mener Kalundborg, sa hun, og slo dermed bunnen ut av morsomheten min. Likevel fortsatte vi å le av dette resten av festivalen. Og jeg fniser fortsatt hver gang jeg leser navnet på tavlen på Hovedbanegården i København.

White trash-søndagsmiddag

Hvorfor gå omveien om tallerkener når man kan spise pizza rett fra kartongen? Legg ellers merke til Piffi-krydderet [1], samt de to oppslåtte laptopene. (Det kommer dessverre ikke frem på bildet at TVen står og skråler i bakgrunnen, med fotball på skjermen.)

(Jeg, som ellers trofast holder meg til Grandiosa på frossenpizzafronten, ble forøvrig svært positivt overrasket over denne La Mia-varianten. Det er bolognese.)

[1] Krydderet var riktignok ikke til meg. Piffi forekom ikke i noen av mine (møblerte) barndomshjem, og er følgelig ikke noe jeg har bragt i hus.

Instant gråteanfall

Jeg hadde ikke fått med meg at Brødrene Løvehjerte har gått på NRK 1 i påsken. Da jeg et par minutter for tidlig slo på fjernsynet for å se Dagsrevyen, fikk jeg med meg den aller siste replikken: - Å, Nangilima! Ja, Jonatan, ja, jag ser ljuset! Jag ser ljuset!

Før hjernen egentlig registrerte hva det var jeg så, kjente jeg tårene sile nedover kinnene. Like raskt var det over igjen, og jeg så Dagsrevyen med kjølig distanse.