Kristiane.org

Sludder og vås

Om noen mangler planer for helgen, presenterer Nettavisen et skreddersydd opplegg her.

"(...) Bruk papiret og fargestiftene til å tegne følelser lørdag kveld. Ikke bry deg om hva det blir, eller hvordan det ser ut - bare prøv å gi deg selv en mulighet til å visualisere det du føler.".

Herregud. Skjønt spinneøvelsen som anbefales søndag kveld (som forbausende nok hverken inneholder ergometersykkel eller rokk), så jo interessant ut.

Retro

Blir det mer ironisk nå, så...

Men morsomme er de, de nye hjemmesidene til New Deal.

Se hva katten dro inn

Jeg innser at det er temmelig low life å bry seg med kongelige frisyrer, og hvilke klær de velger å iføre seg. Men dette antrekket må da være en spøk på linje med frisyren til Marit Åslein? Spørsmålet er bare hvem sin spøk det er. Prinsessens egen, eller er det designeren som står bak? Jeg heller mot å tro det siste.

Det skulle ikke forundre meg om det finnes en konspirasjon blant de kongelig foretrukne designere; hvem kan dra det lengst? De pønsker ut det ene antrekket mer sinnssvakt enn det andre, og ser hvor langt det går før Märtha setter ned foten. En slags keiserens nye klær, men med tekstiler på.

Den nye frisyren til Ari tror jeg ikke jeg gidder å kommentere. Hvem er det han forsøker å likne på? Vebjørn Rodal? Gamal Hussein?

Dagens beste overskrift

Det er sikkert gjort med hensikt, men overskrifter som denne lyser opp en medieovervåkers hverdag.

Og så fra ellers så tørre og kjedelige IMarkedet.no, da.

Because I Got High

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har mine svin på skogen når det gjelder musikk man for kredibilitetens skyld ikke bør låne øre til, men som jeg likevel hører på med stor glede. Og hva verre er, synger med til. Jeg blir skamfull av å tenke på det, men ved et par festlige anledninger i desember overrasket jeg meg selv og mine omgivelser med å fremføre Las Ketchups Asereje.

Er det et dansegulv i nærheten og Offspring spilles over anlegget, vel, så er det store sjanser for at jeg øyeblikket etter kan observeres mens jeg skråler "My friend's got a boyfriend/Man she hates that DICK". Vel vitende om at dette er musikk for tenåringsgutter, men det fenger!

Offsprings tekster fremstår imidlertid som høyverdig poesi sammenliknet med Afromans "Because I got high", som jeg beskjemmet må innrømme at jeg også får fot av. Til mitt forsvar skal det sies at sangen hadde høy rotasjon på MTV sist jeg var i Amsterdam, noe jeg syntes var både passende og morsomt. Sånn sett kan jeg gjemme meg bak at sangen vekker minner om sommer og interrail. Men skal jeg være rystende ærlig, må jeg innrømme at jeg blir fnisete av den pubertale teksten, og ganske revet med av det forholdsvis enkle refrenget ("la da da da..." og så videre...).

Ukens topp fem

Majesty - Madrugada
Turn! Turn! Turn! - The Byrds
Kozmic Blues - Janis Joplin
Cry Baby - Janis Joplin
I Can Buy You - A Camp

Søs

Dagen har bragt alarmerende nyheter fra Gaza, der søs for tiden jobber som sykepleier. Hjertet mitt begynte å slå fort og hardt da jeg leste om de mange drepte og sårede, og at den israelske regjeringen overveier å gjenokkupere Gazastripen.

Midt oppi dette jobber min kjære, tøffe, hjertevarme, idealistiske lillesøster på en ambulansebil. Hun reiste ned for annen gang for en drøy uke siden, og skal være ute i tre uker. Sist hun var der bombet de hovedkvarteret til Yasser Arafat, og nå kom altså den mest omfattende operasjonen fra Israels side siden 2000.

Heldigvis gikk det ikke lang tid før jeg fikk en tekstmelding om at hun har det etter forholdene bra. Om dagen er det forholdsvis rolig, det er om nettene de skyter og bomber. Men hun er ikke redd, skriver hun. Den tapre, lille ildsjelen! Jeg er såpass skjelven i dag at tårene rant da jeg fikk SMS, men jeg er også umåtelig stolt av henne.

Mitt eget bidrag for en bedre verden begrenser seg til å skrive under på oppropet Ingen krig mot Irak. Ingen stor innsats, men jeg vil likevel benytte anledningen til å oppfordre andre til å gjøre det samme. Før jeg atter lener meg tilbake i sofaen, vender min oppmerksomhet mot fjernsynsapparatet (landskamp, jo!) og spiser pizza. Sukk.

Jens

Da jeg kommer fra toalettet sitter han på stolen min og snakker med Cathrine. Det er lenge siden vi har sett hverandre nå. Før møttes vi alltid, tilfeldig. På Møllers, Last Train eller Jazid, på Platekompaniet, på konsert, på gaten. Vi datet aldri, vi bare traff hverandre, og ble ofte med hverandre hjem, dersom begge for øyeblikket var single.

Jeg husker en Specials-konsert på Sentrum Scene; vi møttes, og tok umiddelbart hverandres hånd. Jeg tror ikke vi slapp hele kvelden. Vi leide til disken for å kjøpe øl, og foran scenen mens bandet spilte. Etter konserten var vi innom Cacadou, til alt hell fortsatt hånd i hånd, for der satt Frode, og der fikk han som fortjent. Den natten sov vi hos meg, tror jeg, men jeg husker i grunnen best morgenene hjemme hos ham. Å våkne opp sammen dagen derpå kan være alle tiders. Man er gjerne behagelig bakfull, fnisete, morsom og eksepsjonelt velformulert. Jens var av den jordnære, fornuftige typen som hadde mat i skapet, og serverte brødskiver og melk til frokost. Te og leverpostei, mer skravling. Jeg vet ikke hvorfor jeg aldri forelsket meg i ham. Men jeg tror at grunnen til at vi alltid har hatt en god tone er at han hadde det på samme måte, selv om vi likte hverandre godt. Derfor har det alltid vært hyggelig å møtes, og det er det fremdeles. Vi har begge vært i langvarige forhold, og det er flere år siden sist vi var med hverandre hjem.

- Pretty in pink, hilser han denne gang; jeg er iført en knallrosa genser. Det er ikke fritt for at jeg blir sjarmert. Han er både vakker og morsom, og forbløffende lik slik han var første gang vi traff hverandre, da vi var 18 år gamle. Det er ikke til å tro at det er 12 år siden. Er melankolien som blusser opp inne på Teddys en følge av at jeg nylig fylte 30? Det er viktig å understreke at det er en god melankoli, et bittersøtt minne om en tid som er forbi.

(...) Det er ikke munnen jeg savner
og øynenes djerve blå,
men bare en spinkel tone
av ting som ikke er nå,
stjernene, huset, grinden,
veien vi vandret på. (...)

The Tale of Two Bad Mice

I dag fant jeg en av billedbøkene jeg elsket høyest da jeg var liten lagt ut på nett i sin helhet.

Jeg nærmest gråt av glede over gjensynet med de fantastiske tegningene til Betarix Potter. Two Bad Mice var min favoritt, men også Jeremy Fisher og - selvsagt! - Peter Rabbit er klassikere.

Tenk om man kunne tegne slik.

That's me in the corner. That's me in the spotlight.

... for ikke å si that's me in the blogspot.

Enjoy!