Fra to til tre

Godkjent, igjen

Den 21. oktober 2005 fikk vi meldingen om at vi var godkjent som adoptivforeldre av norske myndigheter. Dette var en stor og viktig milepæl i prosessen, og det var en gledens dag. På den tiden var ventetiden i Kina 6-7 måneder, og lite ante vi at vi to år senere fortsatt ikke skulle ha blitt tre.

Denne godkjenningen, eller dette forhåndssamtykket, som det også heter, er bare gyldig i to år. Dermed var vår gilde, kremfarvede godkjenning i ferd med å gå ut på dato, og for noen uker siden søkte vi på nytt.

Torsdag kom bekreftelsen på at vi fortsatt er godkjent som adoptivforeldre. Den kom på vanlig papir denne gang, og vi feiret ikke med cava. Men en glede og lettelse var det. Nå er vi godkjente til 19. oktober 2008, og det får vi inderlig håpe er tilstrekkelig med tid. Godkjenningen kan nemlig bare fornyes for ett år; går det lenger tid må man starte hele prosessen, med sosialrapport og alt, på nytt.

Nå er det heldigvis lite som tyder på at vi må det. En ny tildelingsrunde er ventet hvert øyeblikk som helst, og aldri har jeg vært så spent! Det er ferie i Kina den første uken i oktober, og det ryktes at CCAA jobber denne helgen, for å rekke å matche mest mulig før kontoret stenger. Så jeg er innom nettsidene deres i ett kjør, og håper på nytt.

Cut off-ryktene spenner fra 30.11 til 5.12. Det første vil være en skuffelse, mens blir cut off den 5.12 er det store sjanser for at vi er med i neste runde. Vi er nær nå. Det svimler nesten for meg når jeg tenker på det.

Mandag morra blues

I kjent venter på cut off-stil klikket jeg meg inn på CCAAs nettsider straks jeg våknet i morges. Der fant jeg denne meddelelsen:

Snakk om kaldt vann i blodet! Fire LID-dager kom med i denne månedens tildelingsrunde. Dette er den nest dårligste måneden gjennom tidene. På seks måneder har kinesiske adopsjonsmyndigheter kommet seg gjennom én måned med LID. Det er fortvilende.

Etter en helg i optimismens tegn ble jeg brutalt rykket tilbake til den grimme virkeligheten. Men sist det nærmest sto stille var vi uforberedt; denne gangen var det mer forventet. Kanskje er det derfor, kanskje er det fordi vi uansett og tross alt er så nær nå, at jeg reagerer med saktmodig, oppgitt ro heller enn fortvilelse.

Life is a rollercoaster

Det er månedsskifte, og en ny tildelingsrunde er like om hjørnet. Aldri har vi vært mer spent på hva som blir cut off. Forrige måned kom de til 21. november. Med LID 12. desember 2005, er det 21 dager med LID før det er vår tur.

21 dager. Tre uker. Det er ikke lang tid. Men likevel er det klin umulig å forutse når vi får tildeling. Hvis de kommer seg gjennom én uke per måned fremover, får vi antakelig barn i år. Da er det store sjanser for at vi reiser til Kina i julen. (Jeg kan ikke se for meg en flottere julefeiring.)

En av grunnene til at det knytter seg ekstra stor spenning til denne tildelingsrunden, er at det er noen såkalte monsterdager i slutten av november. Altså dager hvor veldig mange søkere er logget inn hos CCAA. Sist det var noen slike monsterdager, stoppet det nesten helt opp - i hvert fall føltes det slik. Det var tildelingsrundene i april og mai, da de kom seg gjennom henholdsvis to og fem dager. Får vi et par slike runder nå, hvor vi knapt beveger oss fremover i køen, blir det godt og vel 2008 før vi får barn.

Så denne tildelingsrunden er en skikkelig gyser. Vi forbereder oss på at det blir en runde med bare noen få dager, men har - som vanlig - høye håp om å bli positivt overrasket. Rett før jeg gikk hjem fra jobb fredag, snublet jeg over et helt fantastisk rykte hos Rumour Queen - adopsjonsverdenens store ryktedronning:

A second European Agency is now saying “with almost complete certainty” that some of December will be in this batch.

This is a very reliable agency and they have my complete attention with this one.

Some of December! Desember er jo vår måned. Det var så utrolig godt å få servert slike positive rykter, og det rett før helgen. CCAA jobber ikke lørdag og søndag, så ryktene blir ikke avkreftet før tidligst mandag. Noen vil kanskje innvende at man ikke bør la seg rive med av slike positive rykter fordi skuffelsen når de viser seg å ikke stemme blir så stor.

Men jeg tenker som så at hadde jeg ikke hatt disse oppturene jeg får av positive rykter, hadde jeg i hvert fall blitt gal. Tøft å vente er det uansett, og for meg er det mye bedre å kjøre berg- og dalbane enn å gå rundt i evig grått mismot. Denne helgen har vært preget av glede og optimisme, og mange "- Tenk hvis ..."

Dersom de virkelig når et lite stykke inn i desember denne gang, vil det være den mest positive overraskelsen vi har fått i løpet av prosessen. Og om de bare får med seg 3-4 dager har vi fortsatt et lite håp om å være tre til jul.