Juni 19, 2007

Time passes slowly when you're lost in a dream

I dag fikk jeg en hilsen fra en jente jeg egentlig ikke kjenner, men som jeg kjenner litt likevel, via nettet. Hun har adoptert, og hentet barnet sitt i vinter. Hun skrev ikke så mye, bare at jeg skulle holde motet oppe, og at det ville bli bra til slutt.

Mer skulle det ikke til før jeg tok til tårene. Sånn er jeg for tiden. Intet nytt fra Østfronten er på ingen måte godt nytt her i gården. Den siste tildelingsrunden rykket oss seks dager frem i køen - men fordi det i 2005, da vår søknad ble logget inn i Kina, var en helg mellom 1. og 6. november, betyr det at de reelt bare kom seg gjennom fire dager. Og det på fem uker, siden forrige tildelingsrunde kom i slutten av april, og denne i begynnelsen av juni.

Dersom neste cut off bare tar med en uke med LID (og det er ingen grunn til å tro noe annet), har CCAA brukt fem måneder på å komme seg gjennom én måned med LID. Dermed er det bare å forberede seg på at vi ikke henter barnet vårt i år heller. Nok en jul skal passere uten av vi har blitt tre. Det er forferdelig tungt. Innimellom har jeg bare lyst til å gi opp. Bare for å komme meg ut av denne uutholdelige ventefasen, der man hele tiden har øynene rundt neste sving. Det høres sikkert rart ut, og er selvsagt ikke noe vi vurderer på ordentlig. For det blir det jo i hvert fall ikke barn av!

Men på samme måte som et barn innimellom kan "straffe" foreldrene etter en krangel ved å nekte og spise dessert, har jeg lyst til å kaste kortene og si - Greit, greit, dere vant. Nå orker jeg ikke lenger. (Jeg vet ikke helt hvem jeg har lyst til å si det til, for det er på ingen måte slik at jeg bærer nag til kinesiske adopsjonsmyndigheter. At det frigis færre barn til utenlandsadopsjon i Kina er jo egentlig positivt. Det er jo ingens skyld, dette her. Det er urettferdigheten jeg raser mot. Den udefinerbare skjebnen.)

Og alle spør. Hele tiden. Jeg er så inderlig lei av å fortelle om situasjonen. Samtidig som jeg setter stor pris på at folk bryr seg. (Det eneste som får frem et stivt smil hos meg er kommentaren - Jaja, det blir jo barn til slutt. Dét er på en måte min replikk.)

Jeg blir nesten kvalm av å lese tidligere innlegg her i bloggen, i hvert fall de glade og optimistiske. - Hadde jeg bare ant, tenker jeg, og - Hva visste jeg da? (Og så drukner jeg nesten i selvmedlidenhet). Jeg får lyst til å hånle av meg selv. Jeg ser på bildepresentasjonen vi sendte til Kina og tenker - Herregud, så ung jeg var. Og jeg tenker på tiden som har gått. For selv om tiden på en måte går fort, føles det så utrolig lenge siden vi startet denne prosessen.

Det eneste jeg finner en trøst i, er det alle som har adoptert sier. At idet de får barnet sitt, skjønner de hvorfor de måtte vente så lenge. Alle sier det. Og akkurat sånn tror jeg det er. For tanken på at man kunne hatt et annet barn enn det man fikk, er utenkelig. Ja, uhyrlig. Først da blir det en mening i at man måtte vente så lenge.

Først da kan jeg:

(...) fishing the past from the disposal,
wiping it off, painting over the
ugly parts and recycling it
for more than it’s worth.

... som jeg ganske sikkert har sitert fra Baz Luhrmans låt tidligere.

Posted by Kristiane at 6:29 EM | Comments (20)