Fra to til tre

Den beste overraskelsen

Som lyn fra klar himmel kom godkjenningen fra Bufetat i posten i dag! I mai ble vi forespeilet en behandlingstid på et halvt år, men region øst brukte altså drøyt fire og en halv måned. Hei fallera! Vi er så  U T R O L I G  glade nå.

Det er jammen stil over godkjenningen også. Den er skrevet i høytidelige vendinger, på tykt, kremfarvet papir:

(...) er godkjent av rette norske myndigheter med henblikk på adopsjon av barn fra Kina. Barne-, ungdoms-, og familieetaten tilrår at de får adoptere et barn i alderen 0 - inntil fylte 2 år. (...)

Dessverre får vi ikke beholde det gilde papiret særlig lenge; det skal sendes til Kina så fort vi får samlet sammen de andre dokumentene. Til Kina, tenk det! For en glede det skal bli å få sendt søknaden til landet barnet vårt kommer fra.

Cavaen ligger til avkjøling, i kveld blir det festmiddag!

Ny adopsjonsminister

På Adopsjonsforums nettsider ønskes den nye statsråden Karita Bekkemellem velkommen. Samtidig takker foreningen avtroppende minister Laila Dåvøy for godt samarbeid. Og dét skal faktisk den gamle regjeringen ha: Adopsjonsstøtten har økt under Bondevik II, som de lovet i Sem-erklæringen. I tillegg ble det sørget for at adopsjonsfamilier har de samme rettighetene som andre når det gjelder kontantstøtten.

Men det ser faktisk enda lysere ut: De tre nye regjeringspartiene går alle inn for å øke adopsjonsstøtten til folketrygdens grunnbeløp. Da hadde støtten virkelig monnet! Dette vil neppe skje så raskt at det kommer oss til gode i denne omgang - men men gledelig er det likevel.

Adopsjonsforum er forresten mindre fornøyd med at departementet skifter navn fra Barne- og familiedepartementet til Likestillings- og forbrukerdepartementet. Som det heter på nettsidene:

Sist forbrukerfeltet var løftet opp i departementets navn var i 1990 da det het Familie- og forbrukerdepartementet. Vi hadde den gang problemer med å forklare våre kontakter i utlandet hvorfor vi var underlagt et departement som på engelsk hadde "consumers affairs" i tittelen. Vi gleder oss ikke til en ny runde med dette.

Det er jammen mye man ikke har tenkt over før!

Ferskenpaien ver. 2.0

Her poserer jeg nok en gang med onkelsullikens ferskenpai. Forrige ukes pai var mer vellykket estetisk sett, men til gjengjeld har jeg kjøkkenroser, og må da se ut som et godt morsemne?

:)

Aftenposten 9. oktober 2005

I Kina spiser de katt

Eller, det tror jeg faktisk ikke de gjør (men jeg spiste faktisk hund da jeg var der!). Sikkert er det i hvert fall at de ikke har det samme forholdet til kjæledyr som vi har her til lands. Derfor bør man helst unngå å ha med husstandens firbente medlemmer på bildene i fotopresentasjonen som skal sendes sammen med adopsjonssøknaden til Kina. Frøken Smilla, som er et yndet fotoobjekt her i huset, kan altså ikke være med på bildene.

Denne presentasjonen volder meg for tiden litt besvær. Foreløpig har jeg kun bilder tatt utendørs. På fjelltopper og i skogen. I Ørnesvingen i Geiranger, og ved stikkelsbærbuskene på hjemgården til Geir Ove. Det vi trenger nå er bilder tatt hjemme hos oss. Både fordi de i CCAA vil se hvordan vi bor, og for å ikke gi et helt feilaktig inntrykk av oss (så friskusaktige er vi tross alt ikke).

Sånn til hverdags er enten jeg eller leiligheten ofte i dårlig forfatning: Jeg er stygg på håret, eller hybelkaninene jager hverandre rundt på gulvet. Sofaen er i vill uorden, eller jeg har joggebukse på. Vinduene er matte, mens jeg selv er blank i fjeset (og dessuten tykk). Skulle jeg ha en god dag, og leiligheten samtidig være nyvasket - ja, da kan du vedde på at vi ikke husker å ta frem kameraet.

Når vi har gjester, er det friske blomster på bordet. Gulvene er nyvaskede, og vertinnen er pen i tøyet. Til gjengjeld står det da som regel upassende flasker på bordet.

Men i dag har vi gjort en innsats! Vi fikk noen venner som var på besøk til å fotografere oss utenfor huset, i vakkert høstløv. Siden tok vi bilder i stuen, med en flott, hjemmebakt pai som rekvisitt. Først da halve paien var fortært oppdaget jeg at de siste bildene er helt ubrukelige [1]. Mye tyder på at det blir hjemmebakst også neste helg.

[1] Er det flere enn meg som sliter med kombinasjonen blitz og digitale bilder? Mine blir alltid mislykket!

Inte där än men på väg

På denne tiden neste år er vi mest sannsynlig hjemme igjen med lille Ull. Dette er også en slags milepæl - om enn vag og lite håndfast. Men gleden over at vi er tre neste gang løvkronene skifter fra grønt til gult og rødt, er stor.

Helomvending

Jeg ønsker ikke lenger å bli gravid.

Sånn er det, faktisk. Etter mer enn tre år der det å bli gravid har vært det overordnede målet, det vi har brukt så mye tid, krefter og penger på, føles det ganske absurd. Tilstanden inntraff ikke lenge etter at vi bestemte oss for å adoptere.

Det er merkelig hvor lett man kan tilpasse seg en ny situasjon, og hvor pragmatisk man blir når mulighetene snevrer seg inn. Det som lenge fortonet som mitt livs ulykke er med ett et tilbakelagt kapittel. Dette blir vår måte å få barn på, og det føles riktig og godt.

For første gang har jeg begynt å tenke på "sikre perioder" - i grunnen ganske idiotisk med min diagnose. Det føles som vi allerede er på god vei mot barnet vårt, og det ville føles som et stort tap å avslutte adopsjonsprosessen før den er fullført.