Desember 10, 2009
To år siden i dag
Mandag 10. desember 2007. Før helgen var følgende melding blitt lagt ut på Adopsjonsforums nettsider:
Vi har nå mottatt 13 forespørsler fra Kina, til familier med LID 12.12.05. Cut–off var 14.12. Oversettelsene er ennå ikke ferdig, og familiene må smøre seg med tålmodighet til over helgen. Vi ringer så snart alle detaljer er på plass.
Jeg har ikke et eneste minne om hva jeg foretok meg lørdag og søndag. Kanskje var jeg i en slags dvale, der tiden gikk uhyre langsomt, men jeg var for apatisk til å la meg berøre. Hvis jeg da ikke holdt meg selv i aktivitet med tusen gjøremål. Jeg husker ikke.
Tross min nokså pessimistiske natur, var jeg sikker på at telefonen ville ringe mandag. Med fulladet mobiltelefon, og et kart over Kinas provinser i baklommen, ankom jeg jobb mandag morgen. Friskt mot, nå.
Men etter hvert som timene gikk, svant håpet. Vissheten om at papirer og bilder befant seg i samme by som meg, ga meg på ingen måte noen ro, slik den hadde gjort da vi fikk vite at dokumentene var kommet. Etter lunsj gikk jeg helt i kjelleren. Jeg var uvel, og suget i magen konstant.
Telefonen hadde ikke ringt en eneste gang i løpet av formiddagen. De fleste var klar over hva jeg ventet på, og visste bedre enn å ringe for å slå av en prat. En og annen tekstmelding tikket inn, med forsiktige spørsmål om det var noe nytt. Litt før to pep det igjen. Denne gang var det melding fra en jente jeg hadde blitt kjent med på et forum for adoptanter, som også hadde LID 12.12.05. - Nå har de ringt! Vi har fått en jente! A rush of blood to the head.
En snau time senere ringte telefonen. "Adopsjonsforum" lyste det i displayet. Nå. Den vennlige damen måtte for ordens skyld spørre om det passet å snakke. Ja. Jeg famlet etter penn.
På provinskartet har jeg krotet ned "28. februar 2006. 10 kg. 78 cm." med noe som ikke engang minner om min håndskrift. Og nederst på arket: "Yang Li Jing".
Like etter var jeg på vei ut av døren på jobb. Ti minutter senere sto jeg i resepsjonen til Adopsjonsforum, med en stor, hvit konvolutt i hånden. Jeg ventet på Geir Ove, som jobbet litt lenger unna. Blikket mitt var stivt festet på døren. Da den endelig fløy opp, tok jeg et skritt mot den, før jeg stanset forvirret. Det var ikke Geir Ove, men samtidig var det da noe kjent? Så gikk det opp for meg at det var min bekjente fra nettforumet, som jeg aldri hadde truffet, men sett bilde av.
Etter å ha håndhilst eksaltert, ble vi raskt enige om at småprat og bli kjent, dét tar vi neste gang, hva? - Sees! Hun strøk på dør med sin konvolutt.
Det blir både svulstig og klisjéfylt hvis jeg skal prøve å beskrive øyeblikket da vi åpnet konvolutten. De fire ordene som sprang frem da vi ristet frem det lille passbildet: Der er hun jo. (Som sagt, klisjé. Men det er sant.)
Det var på en måte et mer lykkelig øyeblikk enn overtakelsen. Eller, et øyeblikk av mer konsentrert lykke, fordi alt fokus var på gleden over at vi hadde fått et barn. Endelig! Og vi var midt i adventstiden. Lengsel, håp og glede.
---
Og enda overgår årets advent langt den for to år siden. Med en snart fireåring i hus er det ikke til å unngå. Det er julekalender, ønskelister, julebesøk på bondegård, nisselue, Lucia-forventning, juletre, pepperkaker, julelys, jul i butikken, Jul i svingen; så utrolig mange små og store gleder. (Jeg visste at julestemningen ville komme tilbake når jeg fikk barn.)
Men det at vi er inne i adventstiden - ventetiden - gjør meg også sentimental. Og takknemlig. Takknemlig for Ulrikke, åpenbart. Og takknemlig for at alt det vonde gikk over. Dét trodde jeg ikke alltid, i min egen ventetid, der jeg innimellom var redd for å få varige mén av påkjenningen. At bitterheten ikke skulle slippe taket.
Jeg har hørt de som har født beskrive uutholdelige, ufattelige smerter mens det sto på. Men i samme øyeblikk som barnet var ute, var smerten over. Sånn var det for meg også. (Mine smerter var riktignok fordelt over såpass mange år at de ikke ble så fysisk sterke.) Ulrikke kom, og hadde ikke alt sammen skjedd slik det skjedde; tidvis tungt, fysisk og psykisk, tidvis i snegletempo, med opp- og nedturer, så hadde vi ikke fått akkurat henne.
Søndag skal jeg brenne tre adventslys. For glede, håp, og innfridd lengsel. Men også for de som fremdeles venter. Og det er mange; på de to årene som har gått, har CCAA kommet seg gjennom tre måneder med LID. Der har det nesten stått stille. Mens vårt liv sparket fra 10. desember 2007, og tok en helt fantastisk vending.