Tøyenbadet anno 2009

Jeg var ikke særlig imponert da jeg i vinter besøkte Tøyenbadet for første gang etter gjenåpningen. (Det er i det hele tatt lite som har imponert meg med Tøyenbadet siden jeg var barn, og Tøyenbadet var det forjettede land.) Først den totale mangelen på vedlikehold fra midten av åttitallet. Deretter oppussingsstengingen i halvannet år. Da de omsider åpnet igjen - visstnok etter enorme budsjettoverskridelser - var den eneste forskjellen jeg la merke til at ikke var mugg og løse fliser i dusjen lenger.

Jeg stiller spørsmål ved om dette er hovedstadens hovedbadeanlegg verdig, før jeg tar meg en bolle. Dette er tross alt ikke et leserinnlegg til Aften Aften heller.

Men jeg vil gjerne fortelle om dagens besøk på Tøyenbadet, denne gang for å bade i det nye friluftsanlegget. Da jeg sto i kø for å kjøpe billett, ble jeg overveldet av de mange forbud- og påbudskiltene som er klistret opp rundt inngangspartiet. Skjønt skilt; vi snakker lapper og plakater skrevet av de ansatte. For det meste i trusselform, og med en raus bruk av utropstegn og store bokstaver, planløst og kladdete hengt opp her og der.

Som for eksempel "Alle MÅ ha en tier til skapet!". Vel. Det må man jo faktisk ikke. Men om man ønsker å låse tingene sine inn i et skap, er en tier kjekt å ha. En påminnelse av typen "Har du husket en tier til garderobeskapet?" hadde holdt. Om man er medlem av treningskjeden Nautilus og har glemt håndkle, blir man bortvist fra anlegget. Og så videre.

Det gamle badeanlegget har mange dører ut, men det er kun én som skal brukes. De andre er sperret med rød og hvit politisperringstape i store mengder, og flere plakater. ("Dørene er ALARMERT!") Døren som skal brukes, befinner seg aller lengst unna garderoben. Man må bevege seg gjennom hele badeanlegget for å finne den, på kryss og tvers og på måfå, for utendørsanlegget er det faktisk ikke skiltet til. (Det finnes en annen trapp også, som fører rett opp fra garderoben, men denne trappen er STENGT. Med skilt, og rød og hvit tape.)

Utendørsanlegget - eller betongørkenen, som er et mer passende navn på stedet - hadde såvidt jeg kunne se heller ikke gjennomgått større forandringer etter oppussingen. Vi fant oss etter hvert til rette ved barnebassenget. Etter å ha badet lenge i utebassenget, vrengte jeg den våte badedrakten av Ulrikke (3). Hun tuslet litt rundt på håndkleet, men etter bare et par minutter kom en badevakt bort, og sa jeg måtte kle på henne. Det er ikke tillatt å være naken på Tøyenbadet, kunne han opplyse meg om.

Nå finner jeg det absolutt mest naturlig at hun bruker badetøy når vi bader i bassenganlegg. I motsetning til når vi er på stranden, der hun like gjerne går naken. Men her var det altså ikke snakk om å velte seg naken rundt i bassenget, men å sitte/gå rundt på badehåndkleet uten klær på. Enda godt det var en hel badedrakt som var med på tur i dag, og ikke den tidligere omtalte badebuksen. For det er vel heller ikke lov til å sole seg toppløs på Tøyenbadet, kan jeg tenke meg.

Jeg ble såpass perpleks av det rigide forbudet at jeg ikke kom meg til å spørre hva som var årsaken. Videre var det litt vanskelig å forklare ullungen hvorfor vi måtte ta på henne kjolen til badedrakten hadde tørket. - Her er det ikke lov til å være naken henger ikke helt på greip for en treåring.

... men for at dette ikke nok en gang skal bevege seg i retning av den sytete leserinnlegg-genren, lar jeg være å klage over at det ikke engang er mulig å få kjøpt seg en is i hovedstadens splitter nye hovedbadeanlegg. I stedet berømmer jeg dem for drikkefontenen med iskaldt vann. Virkelig iskaldt.

... men moro var det.