Fra to til tre

Inte där än men på väg

Mange spør om hva som er neste steg på veien, når vi skal reise til Kina og så videre. Vi har foreløpig ikke fått vite så mye om det praktiske rundt hentereisen, men har høye håp om å komme oss avgårde i midten av januar.

I løpet av uken som har gått har vi (foruten å gå rundt med brede smil) sendt inn en erklæring på at vi aksepterer forespørselen av barnet. (Og vi har en vinner i spørsmålskategorien Er paven katolikk? Hallo. Svømmer en enbent and i ring, liksom?) Når alle i gruppen har returnert disse papirene (og jeg håper ingen somler), blir de sendt til Kina. Deretter sender CCAA travel approvals tilbake, og først da kan billettene bestilles.

I kveld brenner jeg tre lys. Tre lys for lengsel, håp og glede.

Happy happy happy

Jeg har alltid hatt vanskelig for å begripe det jeg har hørt andre adoptanter fortelle: At i samme øyeblikk som de så bilde av barnet sitt første gang, falt alle brikker på plass, og det var helt åpenbart at det var akkurat henne (eller ham) de hadde ventet på.

Dette har nesten plaget meg litt. Jeg har vært engstelig for å ikke føle denne overveldende lykken sånn med det samme. Og i hvert fall ikke føle så sterkt for dette fremmede barnet som man overhodet ikke kjenner, men bare har på et bilde foran seg. Men jeg har slått meg til ro med at det også vil være helt greit. Og at følelsene ville komme etter hvert har jeg selvsagt ikke tvilt et øyeblikk på.

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil klare å beskrive hvordan det var å stå inne på kontoret til Adopsjonsforum og rive opp konvolutten med Ulrikkes papirer. Raskt bladde vi oss gjennom bunken, og trakk frem tre bilder. Og der var hun jo! Alt stemte. Selvfølgelig var det henne. Tårene bare rant.

Siden har jeg smilt mest. Jeg er så ubeskrivelig lykkelig. Det er litt som å være tenåringsforelsket. Men uten rastløsheten; snarere føler jeg en ro. Jeg trenger nesten ikke søvn og mat, men er full av energi. Og fryd. Og glede. Den første natten etter tildelingen kunne jeg slett ikke sove, men lå og dirret to centimeter over madrassen. Gang på gang måtte jeg tenne lyset og se på bildene av den skjønne og nydelige jenta vår. Nå sover jeg bedre, og jeg elsker å våkne opp. Da husker jeg henne straks.

Alle små hverdagsfortredeligheter (og dem er det en god del av når man må handle julepresanger midt oppi sin nye morslykke, og man dessuten er avhengig av Oslo Sporveier for å komme seg til og fra jobb) tas på strak arm. Jeg snakker til fremmede mennesker på gaten, og smiler bredt til personer som trenger seg inn på t-banen før andre har fått slippe av. Her om dagen var jeg nær ved å kjøpe blomster til to damer med vanvittig mange bæreposer som sperret for all passasje på Tveitasenteret.

Og fremdeles har vi det aller beste i vente.

Here comes the sun

Klokken 14:34 ringte endelig telefonen (den store). Vi har fått en jente født 28. februar 2006 i Guangdong-provinsen helt sør i Kina.

Hun er helt fantastisk nydelig, og lykken er stor! Ulrikke skal hun hete.

Dagen før dagen...?

Dette ble lagt ut på Adopsjonsforums nettsider torsdag ettermiddag:

Vi har nå mottatt 13 forespørsler fra Kina, til familier med LID 12.12.05. Cut–off var 14.12. Oversettelsene er ennå ikke ferdig, og familiene må smøre seg med tålmodighet til over helgen. Vi ringer så snart alle detaljer er på plass.

Over helgen. Det må jo bety mandag...?

Dagsventende

Ganske nøyaktig to år etter at vi fikk LID, er vi omsider over i neste fase. Dagsventende kalles gjerne denne perioden på adopsjonsfolkemunne. Og den bør ikke bli særlig lang, selv om jeg kjenner at dette er et mye bedre sted å være enn fasen vi akkurat kom ut av.

Nå venter vi på det som gjerne kalles Den Store Telefonen. Når den kommer får vi vite hvem vi har ventet så lenge på. Dette blir virkelig stadig mer spennende! Men dette er en god spenning, og det vet jeg å sette pris på etter (spesielt) den siste ukens nerveoppslitende venting.

Telefonen (Den Store)

Vi er med!

Tre ting å glede seg over

Jeg er glad jeg sommeren 2002 ikke visste at jeg fortsatt ikke var blitt mor fem og et halvt år senere.

Jeg er glad jeg ikke visste for tre år siden hvor lang adopsjonsprosessen ville komme til å bli.

Og jeg er glad jeg ikke visste for en uke siden at vi skulle skrive 3. desember uten at CCAA hadde bekreftet cut off.

Utover det er jeg i ferd med å gå ut av mitt gode skinn.