Barnevognspotting

I dag har vi gått halvannen mil i skogen. På Rustadsaga spiste vi is, sammen med cirka syv tusen andre mennesker. De hadde alle sammen medbragte barn eller barnebarn, mens vi satt der i vår sedvanlige tosomhet. Dette pleier vanligvis å gjøre meg gretten/trist/bitter/nedstemt/sur. Men nå merker jeg at vissheten om at også vi kommer til å være tre snart, gir meg ro og harmoni. Kanskje ikke neste sommer, men i hvert fall sommeren deretter...!

Så vi hygget oss med å kikke på vogner i stedet. Å glane på barnevogner er en vane vi har lagt oss til i det siste, og spørsmålene er mange: Hvor stor er hun når vi får henne? Vi vil vel neppe trenge dypvogn? Tre eller fire hjul? De fleste sportsvogner later til å være konstruert slik at barnet kikker fremover, men mange av dem kan kanskje vendes? Det føles godt å snakke om barnet vårt også på det praktiske planet.

Med ett kløp Geir Ove meg i armen, og pekte diskret ned på veien. Der kom det en liten familie, anført av en kineserpike på rosa sykkel. Vi stirret taust etter dem. Jeg ble glad og opprømt, og helt varm inni meg, men måtte også blunke bort en tåre.