Oktober 17, 2010
Visse ting er hellige og vi er bare et mikrosekund
For én gangs skyld utbryter jeg ikke den sedvanlige - Hva! Er DET ti år siden?! over at det - på dagen - er akkurat så lenge siden Jokke døde. For det virker faktisk veldig lenge siden. Jeg husker godt hvor jeg var da jeg hørte om det: Jeg oppholdt meg i Seljord, der min arbeidsgiver hadde kjøpt opp et konkurrerende selskap.
Det gikk i et eneste kjør, og først litt utpå ettermiddagen fikk jeg sjekket Nettavisen. Der leste jeg om dødsfallet. Da nestemann kom inn på kontoret for å få en innføring i det som den gang var høyteknologiske verktøy innen medieovervåkning, var jeg både rystet og lei meg. - Jokke er visst død, begynte jeg, men ble møtt av et blankt blikk. Nei. Det var vel ikke annet å vente av en middelaldrende herre fra indre Telemark.
Om kvelden satt jeg i campinghytta nede ved Seljordvannet. Ikke hadde jeg musikken å høre på, bortsett fra Et hundeliv - låta, ikke platen - som til alt hell befant seg på en hjemmebrent CD jeg hadde med meg. Aldri har jeg savnet Oslo så intenst.
Da jeg ti år før dette igjen flyttet til Oslo, viste det seg at Jokke bodde i naboblokken. Det føltes absurd og helt naturlig på en gang. For litt siden hadde jeg spilt Jokkes musikk på pikerommet i Follos utkant; nå møttes vi på Bonus i Trondheimsveien, på den lokale Kina-sjappa, på Subpub og Stutteriet. Så kort i tid og avstand, men for et langt sprang allikevel!
Nå er jeg to år eldre enn Jokke var da han døde. Det føles som han har vært borte lenge, samtidig som han er langt mer til stede i populærkulturen enn han var mens han levde. Ville han tronet like suverent på topp blant de fire store hvis han ikke hadde gått bort? (Det er vanskelig å tenke seg noe annet.) Ganske sikkert er det i hvert fall at han - eller hans minne - ikke ville vært like salongfähig på Nationaltheatret. Og jeg er sikker på at den tidligere nevnte herren fra indre Telemark nå vet godt hvem Jokke var.
