I går hadde vi quiz med jobben. Et av spørsmålene var hvilken Beatles-låt som åpner med strofen There are places I remember.... Jeg tok den straks, og var umåtelig fornøyd med meg selv. Tenk at min evne til å lære sangtekster utenatt endelig kom til nytte! Jeg vendte stadig tilbake til spørsmålet, og minnet resten av laget på hvordan jeg hadde briljert, og så raskt som svaret kom, helt uten betenkningstid! Jo, de ga meg masse kred for dette, og lot meg drive på. En svak stemme i hodet minnet meg om at hovmod står for fall, men jeg valgte å ikke lytte til den. Tross alt var jeg helt klin sikker på at svaret var riktig.
Jeg hadde fremdeles sangen på hjernen da vi gikk gjennom fasiten og rettet besvarelsen til laget ved nabobordet. De hadde ikke engang svart på dette spørsmålet. Ha! Inderlig fornøyd med meg selv tenkte jeg at dette var sannelig enn oppreisning fra forrige quiz, da jeg trumfet gjennom at Tretten var en av vertskommunene for OL i 1994.
Stor var overraskelsen da vi fikk spørsmålsarket vår tilbake, med en fet null ved siden av Beatles-spørsmålet. I min eksalterte tilstand og oppildnet av øl, hadde jeg skrevet All My Life i stedet for In My Life. Jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn! Dette kommer jeg antakelig til å få tyn for ved lunsjbordet resten av tiden jeg jobber i bedriften. Og det er vel fortjent.
Postet av: Kristiane at April 9, 2005 7:51 EMEn rar følelse når man er 110% sikker på en ting (gjerne etter 2-3 pils) også får man åpenbarlig sannheten kastet i ansiktet. Liksom ikke det man ventet på når laurbærene er godt plassert og selvtilfredsheten godt representert blant venner og kolleger.
:]
Digresjon:
Jeg søkte jobb i Observer et par ganger. Oppgaven bestod, ifølge utlysningene, i å samle klipp.
Det var ikke det at jeg ikke fikk jobbene, men jeg ble ikke engang innkalt til intervju. Ikke en eneste gang. Fy faen.
Da var det jævelig deilig, noen år senere, å møte en salgsrepresentant fra Observer som ville pushe selve Sannheten på meg. Hun maste, jeg innvilget audiens, og hun troppet opp med en dokumentsamling som nærmest var et nasjonalbibliotek verdig. Man må jo dokumentere sine påstander, må vite.
Etter mye om, om, om og men, avsluttet jeg salgsmøtet med et pent bukk, og ledsaget henne et par etasjer ned (ut av hovedkontoret vårt, altså).
Jeg lot det gå noen dagers dager, hun fikk sende et par eposter og legge igjen noen overivrige beskjeder på mobilsvareren min, før jeg fastslo at Observers tjenester var overpriset og følgelig ikke av interesse for selskapet mitt. Og jada, jeg var en usedvanlig fristende kunde der jeg satt som representant for en multimilliard bedrift.
Misforstå meg rett: Det _var_ for dyrt (det får være måte på personlig vendetta). Men jeg var ikke akkurat lei meg for det, for å si det sånn.
Postet av: Anonym for anledningen at April 16, 2005 11:51 EMNå, Anonym, ble jeg utrolig nysgjerrig...
Postet av: Kristiane at April 18, 2005 7:04 FM