Lørdag 18. september 2004: Klokken ti på åtte ringer telefonen. Jeg har vært våken lenge, og siden halv åtte har jeg ligget med telefonen i hånden og ventet. - Ja hei, det er fra Ullevål, IVF-seksjonen. - Ja, ja! kommer det fort fra meg, utålmodig. - Dessverre ble ingen av eggene befruktet. Vi beklager, det er virkelig leit dette her. Men vi har aldri noen garanti, enkelte ganger går det bare ikke, uten at vi vet årsaken.
Jeg husker ikke mer av samtalen. Først etter at jeg hadde lagt på kom tårene. At det skulle strande her. Det var jo ikke dette som var den kritiske fasen. Ukene i forveien hadde jeg vært gjennom mange av dem, og flere ganger hadde forsøket vært på nippet til å bli avbrutt. Men så, som ved et under, hadde det omsider lyktes legen å hente ut to egg. Gleden var stor; nå var vi kommet lenger enn ved forrige forsøk, som måtte avbrytes etter fem ukers nedregulering og stimulering. Denne gangen kunne det virkelig gå!
Hva var det som hadde gått galt? Hadde det vært en "skålen i gulvet"-episode på laboratoriet? Det var tross alt førsteklasses varer vi hadde levert, det hadde jeg overlegens ord for. Uansett hva som hadde skjedd - dette forsøket var definitivt over. Uker der håpet gradvis hadde bygget seg opp, til tross for mine forsøk på å tvinge det tilbake. Turer til Ullevål morgen og ettermiddag, hverdag og helg, og medikamenter for over seksten tusen kroner. Alt sammen forgjeves. Og minst tre måneder å vente på neste forsøk.
Jeg gikk mye i skogen i denne tiden, med Lars Winnerbäcks siste plate på iPoden:
(...)
En elegi för alla sorger
den här hösten handlade om.
För en mor som sjuknade in,
för ett barn som aldrig kom.
För skuggan över gården
där aldrig solen lyste in.
För en ork som inte fanns
du saknade min, jag saknade din.
För en tystnad mellan väggarna
som skar genom cement.
Två ögonpar i tomhet
från september till advent.
För en man som gick till jobbet
som om inget hade hänt
För en kvinna som sa:
"Allting är förstört, allt är bränt."
En elegi för alla vägar
som vi inte vandrat än.
För en tid som bara går
och aldrig kommer igen.
--
Jeg går mye i skogen denne høsten også. Det er ikke fritt for at jeg tenker tilbake. Den lave solen, løvet på bakken, lukten av fuktig skogbunn og tjære fra lyktestolpene. Den skarpe klare luften; alt sammen minner meg om i fjor høst. Men i år har jeg det som jeg manglet da: Forventning, glede og en frydefull visshet om at det høyeste ønsket vil gå i oppfyllelse.
Posted by Kristiane at September 20, 2005 1:28 EMDu kjenner ikke meg, men jeg føler at jeg kjenner deg,og jeg er en av alle de som heier på deg og dere, og gleder meg på vegne av det barnet som får dere til foreldre. Måtte det skje snart!
Postet av: Cathrine at September 20, 2005 8:45 EMHvor er det smukt, Kristiane! Jeg sidder med en tåre i øjenkrogen. Knus og tanker Rikke
Postet av: Rikke at September 21, 2005 10:40 FMDet er så sterkt å lese det du skriver. Selv er jeg ikke i din situasjon, men lar meg berøre. Gleder meg på deres vegne, og ser fram til å følge med på det som skjer! Håper det ikke tar lang tid, og at du får bursdagsønsket ditt oppfylt!
Postet av: Handbag at September 21, 2005 1:55 EMDu er heldig som har så mye å glede deg til! Jeg har observert minst en kinaprinsesse i Johannes barnehage. Hun er nydelig, og ganske vrien og vrang kan jeg observere når hun går hjemover sammen med de søte foreldrene. Jeg tenker på dere hver gang jeg ser dem. Gleder meg over at dere snart skal få bli kjent med et nytt, lite og fantastisk menneske. Jeg gleder meg også!
Postet av: pia at September 23, 2005 7:38 EM